Herold

Halldor var optimist helt til det siste. Etter flere års kamp, tapte han kampen mot kreft den 2. mai. Da vi pratet sammen noen uker før han døde, spurte jeg hvordan det gikk. Han sa at det går fint, positiv som alltid. Men jeg så på ham at det ikke gjorde det.

Halldor gjorde en formidabel jobb for fotballen i Odda, både som spiller med 352 kamper for Odda, og som trener og leder i ulike roller. Han er vel den eneste som har spilt både for Røldal, Fonna, Odda IL Fotball og Odda Fotball klubb. Jeg var så heldig at jeg fikk spille 50 kamper sammen med ham. Vi hadde utallige treninger med gode historier og god prat både før trening og etter trening. Det var den gangen det var garderobekultur. Vi møtte som regel en time før treningen startet og det ble som regel minst en halvtime også etter at vi hadde dusjet. Halldor var svært kunnskapsrik og hadde meninger og synspunkter om det meste.

Da jeg kom til Odda i 1988 uten å kjenne noen utenom familien min, ble jeg veldig godt mottatt – spesielt av Halldor, Jarle Sandal og Dag Sverre Ekkje. Selv om Halldor i perioder studerte i Bergen var han på hver fredagstrening i Odda. Han var en så god spiller at han fikk trene med Brann i ukedagene.

Selv om vi spilte sammen i mange serie- og cupkamper, er de én treningskamp jeg husker spesielt godt. Det var da vi slo Brann 2–1 før sesongen det var gressbaneåpning i Eidfjord. Det må vel innrømmes at vi hadde litt flaks. Og dette var vel den eneste gangen at vi Odda-spillere skrev autografer. Det kom faktisk på Sportsrevyen at Odda hadde slått Brann 2–1. Helt på slutten av Sportsrevyen kom det dementi som sa det var juniorlaget til Brann. Dette stemte ikke, selv om det riktignok var et noe redusert Brann-lag. Noen hadde tydeligvis tatt en telefon, for Brann ville ikke ha på seg at de tapte mot Odda.

Halldor gjorde det meste selv, han reiste til Norway Cup alene som leder, var bussjåfør og uten andre lagledere og uten reserver, slik at 1994-jentene kunne få oppleve Norway Cup. Jeg satt da i styret til Odda fotballklubb og var sportslig leder, og det var flere som var skeptiske. Jeg sa bare at dette fikser Halldor, ikke noe å bekymre seg over. Og det gikk selvfølgelig helt fint. Jentene fikk en fantastisk opplevelse. Nettopp dette var Halldor i et nøtteskall: «Dette får vi til, jeg fikser det!»

Etterpå slo vi 1994- og 1993-jentene sammen til ett lag som etter hvert trente og spilte sammen. Det var en fornøyelse å trene et lag sammen med Halldor. Jeg snakket med jentene og spurte hva de minnes av Halldor. Det var pekte på spesielt tre ting:

1. Halldor hadde alltid godt humør, noe som spredde seg til jentene.

2. Han så hver spiller og hadde veldig god oppfølging av hver av dem. Halldor rettledet og ga konkrete tilbakemeldinger på hva de var blitt bedre på og hva han mente de måtte trene mer på.

3. Så sa han hele tiden mens de spilte: «Spela ball jenter», «Spela ball jenter». Han var svært opptatt av at de skulle spille fotball.

Halldor var utrolig glad i familien sin og brukte hele fritiden sin slik at ungene fikk drive med det de likte best.

Jeg hadde også mye med Halldor å gjøre gjennom idrettsrådet. Han gjorde en formidabel jobb i Korlevoll med både trening, reiser og tilrettelegging av anlegg. Halldor var alltid positiv og blid. Vi vil huske Halldor Halldorson som en skikkelig bauta i Odda-fotballen og ellers i kommunen – og han gikk altfor tidlig bort.

Den 13. mai ble det avholdt en fin seremoni i kirken, med rørende minneord fra Anne, Sigrid og Torbjørg. Etterpå var det samling på Bokkotunet med over hundre familiemedlemmer og nære venner. Halldor hadde regien også her, både når det gjaldt mat og spesifikke kaker som skulle serveres. Det skulle være god stemning og god prat i minnestunden hans – og slik ble det.

Vi lyser fred over Halldors minne.