Herold

I etterpåklokskapens lys vil det være mange gode løsninger, men det er nå de trengs.

Skulle ønske jeg var politiker, advokat, journalist eller profesjonell ildsjel. En som sa alle de rette argumentene med en gang, og som viser og skriver slik at man blir sett og forstått riktig umiddelbart. Da hadde ordene mine vandret til rett sted og hatt den tyngden som trengs for at de nødvendige endringene faktisk ville skjedd nå.

Men det er jeg ikke. Jeg er bare en mor til en musikant i Odda skolekorps, som nylig har tatt på meg et lederverv for å bidra. Siden jeg ble leder for åtte måneder siden, har jeg brukt enormt mye tid på å forstå korpsdrift. Jeg skriver dette fordi jeg bærer på en dyp redsel. Jeg vil at hele Odda skal vite at skolekorpset vårt akkurat nå vipper på en knivsegg. Hvilken side vi havner på, er uvisst. Jeg vil ikke at det skal komme som et sjokk. Jeg klarer ikke å bære all skyld. Dere er herved advart.

Etter pandemien lå skolekorpset nede. I januar 2023 brettet en bitte liten gjeng korpsentusiaster opp ermene og startet korpset igjen. Medlemstallet økte fra 10 til 18 musikanter. Barna har det fantastisk gøy sammen, de er stolte i uniformene sine og lykkelig uvitende om dramatikken bak kulissene. Men resten av Odda og de som har myndighet til å gjøre noe kan ikke være uvitende lenger.

Sannheten er at vi opplever et alvorlig frafall. Rekrutteringen er altfor lav, og vi mangler folk på instrumenter vi er helt avhengige av. På et vesentlig instrument sitter det nå igjen én enkelt musikant som ikke ønsker å spille det alene. Hvis denne musikanten slutter, er det over. Vi får uvurderlig krisehjelp fra voksne i Odda Musikklag på øvinger og konserter, men dette er ingen varig løsning.

Mange foreldre har en travel hverdag med barn på flere aktiviteter, og det er forståelig at man ønsker minst mulig ekstraarbeid. Et tilleggsproblem er når vi må ta mesteparten av den økonomiske og administrative jobben med instrumenter som brukes på tvers i kulturskolen og skolekorpset, da de fleste av kulturskolens elever også går i korpset og får instrument av oss. Hadde et instrument kostet like mye som en fotball hadde det vært litt enklere, eller hadde vi kunnet reparere selv eller ha opplæring i de ulike instrumenter selv hadde det vært enklere. Med det er ikke hovedproblemet.

Korpstradisjonen handler om mye mer enn bare 17. mai. Forskning viser at musikk og samspill gjør barna smartere, danner gode ledere og gir unike samarbeidsevner. Mister vi korpset, mister vi også den fremtidige rekrutteringen til Odda musikklag eller andre voksenkorps. Er faktumet bare at tidene endres og musikk og kultur i fremtiden kommer til å skje på andre måter enn ved korps? Skal vi slå oss til ro med det?

Nøkkelen til at det fortsatt skal være et skolekorps i Odda ligger hos Ullensvang kommune, barneskolen og kulturskolen.

Vi må tørre å tenke nytt. Løsningen som kan redde oss, er at kommunen bringer blåseinstrumenter inn i barneskolen som en fast del av skoledagen. La kulturskolen stå for undervisningen og kommunen ta utgiftene. Etter ett år med opplæring, står vi i skolekorpset klare til å ta imot barna og gi dem det sosiale fellesskapet. Da kan vi drive frivillighet, mens det profesjonelle apparatet driver opplæring.

I 2027 fyller Odda skolekorps 80 år. Drømmen er en stor jubileumsfeiring og utenlandstur for barna. Men hvis vi skal ha korpsmusikk i gatene i Odda på nasjonaldagen også etter 2027, må kommunen våkne nå.

Vi vipper på knivseggen. I etterpåklokskapens lys vil det være mange gode løsninger, men det er nå de trengs. Før det blir helt stille.