Herold

I et leserinnlegg i Glåmdalen skriver Kristin Krohn Devold (direktør i NHO reiseliv) og Jon Kristiansen (regiondirektør i NHO Innlandet) om utfordringene ved forskuttering av sykepenger. Innlegget kunne knapt vært mer unyansert.

Debatten om sykepenger burde handle om hvordan vi finner de beste løsningene sammen, ikke om hvordan vi kan fraskrive oss ansvar i enkelte deler av arbeidslivet, men det er nettopp det NHO Reiseliv gjør i dette tilfellet.

For ja sykepenger er statens ansvar, og behandlingstiden i NAV må skje langt raskere. Det er derfor positive signaler at regjeringen vil iverksette nødvendige tiltak for å redusere saksbehandlingstiden for arbeidsgivernes refusjonskrav knyttet til sykepenger.

Det er likevel et faktum at mye av behandlingstiden skyldes direkte sommel fra arbeidsgivere. Kun en av tre sender inn inntektsmelding den første dagen, og i mange tilfeller går det flere uker. Nettopp denne somlingen gjør at ikke søknadene blir behandlet automatisk, og da kan heller ikke pengene betales ut umiddelbart.

Det at arbeidstakere må mase på sjefen i en situasjon der de er syke, i tillegg til at de blir stående helt uten inntekt, er en stor belastning. Her må arbeidsgivere være sitt ansvar bevisst.

Det å legge opp til en prinsipiell debatt om forskuttering, etter at det er forhandlet fram i store deler av arbeidslivet, virker også usolidarisk. Hotell- og restaurantbransjen er langt fra den eneste som er preget av små og mellomstore bedrifter, det er også byggfagene og treforedlingsindustrien, men der er det nå forhandlet fram 4 måneders forskuttering av sykepenger.

Det at alle skal ha forskuttering bortsett fra de lavest lønte i landet vårt, er noe Fellesforbundet aldri kan akseptere. Uansett hvor krevende det er for bedrifter å forskuttere, vil det alltid være verre for enkeltpersoner som blir stående uten inntekt.

Ansatte i hotell- og restaurantbransjen lever oftest fra lønning til lønning, og får umiddelbare problemer med faste kostnader som lån/leie, strøm og mat med en gang det uteblir lønn en måned.

Vi har hørt alt for mange historier om desperasjon etter å ha måttet låne penger av venner og familie, mislighold av lån og økonomiske bekymringer som gjør folk enda sykere. Det er uverdig i dagens Norge.

De av oss som har de laveste lønningene fortjener den samme økonomiske tryggheten som alle andre.