Herold

Hei her kommer et svar til leserbrevet «Når kirkerommet åpnes for Tai Chi».

Det er fullt mulig å mene at kirkerommet skal brukes med omtanke, uten å avvise alt som har røtter utenfor vestlig kristendom. Den norske misjonæren og teologen Karl Ludvig Reichelt kan være en viktig påminnelse i den retning. Reichelt viet store deler av livet sitt til møtet mellom kristendom og østlige tradisjoner i Kina. Han møtte buddhister og taoister med respekt og lyttende nysgjerrighet, ikke frykt. Han mente at kristne ikke skulle møte Østens religiøse tradisjoner med fordømmelse slik datiden kristne hadde for vane, men forsøke å forstå hvilke menneskelige og åndelige lengsler som kom til uttrykk i deres verdensbilde og tradisjoner. Det betyr ikke at han oppga kristen tro. Tvert imot var han dypt forankret i den. Men han mente at Gud ikke er fraværende i andre kulturer, og at kirken sin oppgave ikke er å trekke opp harde grenser mot alt som oppleves fremmed. Reichelt lette etter «kontaktpunkter» mellom kristendom og østlig tenkning - steder der mennesker søker stillhet, fred, visdom og mening.

I et slikt lys blir det vanskelig å se tai chi i kirkerommet som en trussel mot evangeliet. For de fleste som deltar i tai chi handler det om pust, balanse, konsentrasjon og ro i kroppen - ikke om religionsutøvelse. Kirken rommer potensielt hele menneskets liv, og det er fullt mulig å gi plass til rolige praksis som hjelper mennesker til stillhet, nærvær og konsentrasjon om noe sentralt. På vår Kveldspust samling denne gang, var felles konsentrasjon knyttet til salme 46, vers 10. «Vær stille, og kjenn at jeg er Gud».

Slik kan Tai chi bidra til rolig konsentrasjon rundt eksempelvis bibeltekst.

Reichelt utfordret vestens frykt og stemplingen av alt østlig som åndelig farlig da han var misjonær i Kina for over hundre år siden. Han mente at kristen tro på ingen måte svekkes av møte med andre tradisjoner, men kan i stede modnes gjennom dialog, forståelse, undring og gjensidig involvering. Kanskje trenger kirken i vår tid mer av nettopp dette - mindre uro og redsel for «smitte», og større tillit til evangeliets egen bærekraft.