Herold

Kan det være traume etter de gangene jeg har gått i tog med ukontrollerte frostrier, hakket tenner og ikke følt tærne mine?

1. mai: Dagen der Grunnloven skal feires og alle mødre settes på prøve.

Dagen der jeg blir minnet på at jeg ikke har strykebrett.

Dagen der jeg nok en gang må erkjenne at jeg ikke mestrer kunsten å få småpikehår symmetrisk dandert.

Dagen der jeg kommer på at jeg glemte å kjøpe flagg, i år igjen.

Dagen der jeg husker på at jeg verken har bunad eller samekofte, og at hvis jeg skulle ha hatt det, ikke aner hvilken. For jeg er jo egentlig ikke same, heller ikke trønder nok eller ordentlig nordlending. Festdrakt kan da ikke være så vanskelig å sy. Ja, det gjør jeg, til neste år.

Dagen der et tungsinn kastes på meg. Kan det være traume etter de gangene jeg har gått i tog med ukontrollerte frostrier, hakket tenner og ikke følt tærne mine? Å rope hurrasitter langt inne i motvind og sludd.

Kanskje stammer følelsen fra en oppvekst med en alenemor til fire som blakket seg på Buffalosko-kopier og stod opp tidlig for å stryke skjorter ingen ville ha på. Et ønske om å strekke til som kulminerte i et stress som har forplantet seg der inne?

Uansett hva det skyldes blir det som vanlig ingen storstilt frokost her i huset. Alle får i seg litt mat, en is før frokost og en etter. Jeg hiver ungene i dusjen. Børster håret, setter det opp litt her og en hårspenne der. Både antrekket og sko er nye for anledningen, skal sies.

Så starter vi ut på sykkel. Det er kaldt, selvfølgelig, det kommer vi ikke fra når vi har valgt å bosette oss her oppe. I et uoppmerksomt øyeblikk har jentungen, gjort som hun fikk beskjed om, og tatt på seg en jakke. Jeg bråbremser. Til min grufulle oppdagelse har hun på seg den hullete. Den som brukes til fjells og lukter bålrøyk. Toget går om åtte minutter.

-Vi må snu, roper jeg med desperasjon i stemmen.

Hun bremser og snur seg mot meg med noe som minner om forakt i blikket.

-Den jakka, det går ikke, legger jeg til.

Hun titter ned på jakka. Ser strengt opp på meg igjen.

-Er det så farlig da, spør hun og slår ut med armene.

Jeg tenker meg litt om før jeg svarer. Ser i retning huset vårt, titter på klokka.

-Nei. Nei, det er jo ikke det.

Tilbake på sykkelsetet brer noe seg i kroppen, en erkjennelse; 17. mai, dagen der alle nok er så opptatte av sitt at de mest sannsynlig ikke legger merke til min datters modigejakkevalg. Vi rekker akkurat å smette oss inn i toget og jeg undertrykker behovet for å forsvare min økonomiske situasjon.

To timer senere løper ungene rundt i hagen med nok en is selv om dagsbehovet for sukker for lengst er nådd og temperaturen ikke innbyr til noen form for avkjøling.

Skoene er møkkete, den nye kjolen har fått en rift, lommene er fulle av russekort og håret står til alle kanter. Et kort øyeblikk forbanner jeg meg over at jeg nok en gang har glemt å ta bilde mens de så noenlunde presentable ut, men da jeg møter blikkene i ansikt dekket av skitt og store smil, er det glemt. For synet slår nemlig de femti liksene jeg kunne ha fått på det perfekte fotografiet.

Da kjenner jeg på tilfredshet for 17. mai: Dagen der vi ikke har glemt å fylle opp fryseren med is. Dagen som feries i et land der barn får være barn. Dagen, som tross alt, er barnas dag.