Herold

Det er nesten noe teatralsk over den norske debatten om formuesskatt. Noen få milliardærer pakket kofferten og dro til Sveits, og plutselig oppfører vi oss som om hele den norske økonomien står på randen av kollaps.

Jeg har lest NRKs store gjennomgang av norske bedrifts­eiere som har flyttet til Sveits siden 2020, og føler for å uttrykke noen personlige vinklinger og synspunkter til artikkelen.

Den gir egentlig et langt mer nyansert bilde enn bilder vi har blitt overlesset med de siste årene.

Reportasjen forteller oss at 163 bedrifts­eiere har forlatt skuta de siste årene. Det høres dramatisk ut, helt til man plutselig kommer på at Norge har hundretusener av bedrifter og over fem millioner innbyggere. Dessuten framstår besparelsen for desertørene nærmest som brødsmuler.

Ja, noen svært rike mennesker har reist. Ja, de misliker formuesskatten. Men selskapene deres er i stor grad fortsatt norske.

Verdiene skapes fortsatt her på bjerget. Infrastruktur, utdanning, rettsvesen, strømnett, havner, bredbånd og arbeidskraft finnes fortsatt her. Faktisk veldig mange her på Haugalandet. Det norske samfunnet fortsetter å produsere rikdom også etter at enkelte eiere har meldt adresseendring til Lugano.

Det mest interessante i NRKs sak er derfor kanskje ikke hvem som dro, men hvem som blir igjen. Akkurat det finner jeg ganske spennende.

For mens milliardærene diskuterer skatteoptimalisering mens de nyter utsikten mot alpene, er det fortsatt vanlige folk som holder dette landet i gang. Læreren møter opp mandag morgen. Sykepleieren tar nattevakten. Elektrikeren drar ut i regnet når strømmen går. Bussjåføren kjører ruta si. Småbedriftseieren åpner butikken. Ingen av dem kan flytte skatteplikten sin til Sveits.

De ser verdien av å være hjemme. De ser verdien av å trille med barnebarna i Haraldsgata. De ser verdien av å kaste en halv bøtte pir på grillen en sommerkveld. De ser verdien av å selge lodd på racersykkelen på 17. mai. De ser altså verdier som de 163 i Sveits ikke klarer å få med seg.

Kanskje er muligheten til stede for at noen av disse 163 vil sitte i gyngestolen sin en dag og tenke; «Ja, det var tider det».

Det er lett å glemme hva slags samfunn som faktisk har gjort mange av disse formuene mulige i utgangspunktet. Norske bedrifter har vokst fram i et av verdens mest stabile samfunn. De har nytt godt av gratis utdanning, offentlige investeringer, fungerende institusjoner og et arbeidsliv med høy kompetanse og lav konflikt.

Det er ikke urimelig at fellesskapet forventer noe tilbake.

Formuesskatten framstilles ofte som et angrep på verdiskaping. Men NRKs egne tall viser at mange av selskapene til utflytterne både har økt egenkapitalen og tatt ut større utbytter etter at eierne flyttet. Verken norsk næringsliv eller norsk økonomi ser ut til å ha stoppet opp.

Likevel har vi i flere år hatt en offentlig debatt hvor det nærmest antydes at Norge må innrette hele skattesystemet etter ønskene til et lite antall ekstremt formuende personer. Det er en merkelig utvikling i et sosialdemokrati.

Et samfunn kan ikke styres etter logikken om at de med størst formue også skal ha størst makt. Da ender vi til slutt opp med et system hvor fellesskapet må konkurrere mot skatteparadis om lojaliteten til sine egne.

Det er heller ikke sikkert det er særlig klokt å bygge et samfunn på trusselen om å reise dersom man ikke får viljen sin.

Neste krise kommer garantert, hvis den ikke er her allerede.

Økonomisk uro, pandemier, ekstremvær eller politisk usikkerhet. Jeg sitter ikke akkurat igjen med en følelse av det er skatteflyktningene som holder skuta stødig. Det er alle dem som fortsatt går på jobb, betaler skatten sin og får samfunnet til å fungere i praksis.

De er det heldigvis fortsatt flest av.