Sterkt bokbad om det verste foreldre kan oppleve
Spente fremmÞtte satt klare i lesesirkelen pÄ Ellingsrud da det var duket for bokbad med Ellen Kristvik. Hun har skrevet, «Ei mors forteljing, og et stykke poesi om det verste foreldre kan oppleve», om datteren Johanna som tok sitt eget liv to uker fÞr hun skulle fylt 25 Är i 2017.
Sterkt bokbad om det verste foreldre kan oppleve
Spente fremmÞtte satt klare i lesesirkelen pÄ Ellingsrud da det var duket for bokbad med Ellen Kristvik. Hun har skrevet, «Ei mors forteljing, og et stykke poesi om det verste foreldre kan oppleve», om datteren Johanna som tok sitt eget liv to uker fÞr hun skulle fylt 25 Är i 2017.
Ellen Kristvik er fĂždt i 1955, hun har et langt yrkesliv bak seg som antropolog, sykepleier og seniorforsker ved Akershus Universitetssykehus avdeling for helsetjenesteforskning (HĂKH).
Boka fikk hederlig omtale og gode kritikker da den utkom i 2020 like fĂžr pandemien stengte ned Norge, og det annonserte lanseringsarrangementet ble avlyst.
Ellen Kristvik sier dette om forholdet til dattera Johanna: «Eg har fÄtt oppleve kjÊrleiken. Det er meg gitt. Det har eg Ä ta vare pÄ. Ho lÊrte meg Ä elska det eg ikkje eigde. Det er ikkje mi formulering, men den gÄr rett heim i meg. Det var det som skjedde. Ho lÊrte meg Ä elska det eg ikkje eig.»
Boka er tilegnet vennekretsen rundt Johanna.
«Skriveprosessen kom i gang kort tid etter at Johanna var dÞd, det var et nÞdvendig arbeid som tvang seg fram. Detta er ei mors forteljing. Ho handlar om mi historie med Johanna. Johanna hadde ogsÄ ein utruleg vennekrins. Utan dykk ville denne forteljinga sett annleis ut. Denne boka tilegnar eg dykk.»
«Notata er brotstykke fra ei sundriven forteljing, ei forteljing som vart smadra da eg mista ankerfestet i livet mitt â dottera mi, Johanna. Ei smadra historie mĂ„ setjas saman pĂ„ nytt. Det er det desse notata handler om.»
Den omsorgsfulle rebellen, radikal og utforskeren, opprĂžreren som viste sĂ„ mye styrke og den som sĂžkte frihet og sto opp for dem som ikke hadde frihet og var pĂ„ flukt. Johanna som kjempet for dem som levde i utrygghet og for alle undertrykte â tok sitt eget liv. Hvorfor Johanna?
â Det var ungdommene som tok kontakt og oppsĂžkte meg, forteller Kristvik, og mellom oss har det blitt sterke og varige bĂ„nd. Det var overveldende. Johannas dĂžd gikk hardt inn pĂ„ alle rundt henne.
Husmannsplassen Enga i porten av Ăstmarka
Johanna tilhÞrte gruppen med ungdommer «bosettere» som Þnsket Ä starte et Þkokollektiv pÄ den forfalne husmannsplassen i perioden 2010 til 2016. Da politiet kom for Ä kaste ungdommene ut, sto Johanna og en annen av ungdommene pÄ en platting i toppen av et tre og nektet Ä komme ned.
For oss som bor her blir historien til ungdommene som i en periode holdt hus pĂ„ Enga sĂ„ nĂŠr og berĂžrer alle som har et forhold til husmannsplassen i porten av Ăstmarka. Vennekretsen rundt Johanna som kommer fra mange steder rundt om i verden er viet stor plass i boka. OgsĂ„ husmannsplassen Enga hadde en viktig plass i livet til Johanna, her fĂžlte hun seg fri og glad.
Et kastanjetre til minne om Johanna er plantet ved husmannsstua. Den ble plantet det fÞrste Äret vi startet Ä dyrke jorda i 2020. Ellen Kristvik kjÞpte treet hos Dr. Dedichens drivhus pÄ Trosterud. En liten potte med et kastanjetre som forsiktig og med mye omsorg ble plantet i jorda. Slik skal treet vokse seg stort og sterkt og minne oss om historien til ei modig, omsorgsfull jente med rettferdighetssans. Johanna var ei kjempende ung kvinne som hadde begynt pÄ det siste Äret i sykepleierutdanningen da hun dÞde. Hun mÄ de siste dagene av sitt unge liv ha strevd med tunge tanker hun ikke fant ord for Ä dele med noen andre.
Tema selvmord er i seg selv problematisk og til dels tabubelagt Ă„ snakke om.
Hvordan snakker vi om selvmordstanker?
Vi mÄ snakke om det Ä ha selvmordstanker og gjÞre det alminnelig Ä stille spÞrsmÄl.
â I ettertid er det sĂ„ mye jeg skulle visst, sĂ„ mye jeg Ăžnsket Ă„ finne et svar pĂ„, sier Kristvik stille. Det var ikke noen tydelige tegn pĂ„ at Johanna slet med selvmordstanker, det kom uten forvarsel. Jeg skulle gjerne ha vĂŠrt der for Johanna for Ă„ forsĂžke Ă„ forstĂ„
Oppsummering og refleksjoner etter bokbadet
Fikk du hjelp etter det som skjedde?
â Hvis du mener det lokale kriseteamet, sĂ„ var de pĂ„ tilbudssiden, men jeg hadde gode venner som stilte opp, bĂ„de med husly og samtaler. Men for mange kan nok kriseteamet vĂŠre et viktig tilbud sier Kristvik. For meg, derimot, var politiets pĂ„rĂžrendekontakt til stor hjelp og nytte, ogsĂ„ i forbindelse med konkrete spĂžrsmĂ„l knyttet til det som hadde hendt. Jeg visste ikke engang at politiet har egen pĂ„rĂžrendekontakt for dem som er etterlatte etter brĂ„ dĂžd.
LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, og Nasjonal rÄdgivningstelefon for pÄrÞrende, er organisasjoner som har en viktig oppgave med Ä spre kunnskap og hjelp til de etterlatte.
Sagt av deltakerne som var med pÄ bokbadet:
«Det var sÄ fint Ä hÞre pÄ samtalen! Det dere fikk til sammen var sÄ sterkt og flott! Jeg hÄper boka kan fÄ mange lesere.»
«Johanna lever videre i minnene sammen med oss som utgjÞr et dyrkefellesskap pÄ husmannsplassen Enga.»
En sier: «Tross et alvorlig tema og noe som er sÄ vondt pÄ alle mÄter, sÄ fikk dere til en samtale som viste hvor viktig der er Ä kunne snakke om dette, og det ble ogsÄ rom for smilet og latteren da det ble fortalt om ungdommene som holdt til pÄ Enga.»
En av de som hÞrte pÄ sier spontant: «Jeg var pÄ Enga da ungdommene holdt til der, kanskje jeg snakket med Johanna?»
Anne Grete Orlien, Ellingsrud