Herold

Ønsker å bygge videre på en nylig publisert artikkel av Silje Nakken i iHarstad.

I artikkelen understrekes det at ungdom ikke blir bedre enn det fellesskapet vi voksne bygger rundt dem. At foreldreengasjementet svikter, samtidig som vi forventer mer av ungdommen så trekker vi oss mer unna og skylder på tidsklemma.

Dette er en diskusjon vi også bør ta videre til neste arena: arbeidslivet – og spesielt møtepunktet mellom ungdom og bedrifter gjennom lærlingeordningen. Etter å ha jobbet med lærlinger i over 10 år ser jeg en tydelig endring i ungdom.

Bedrifter opplever i økende grad at nye lærlinger trenger tettere oppfølging enn tidligere, de har varierende forståelse for ansvar og arbeidsmoral, det er ofte utfordringer knyttet til samarbeid og kommunikasjon og mange har lavere toleranse for motgang.

Dette er ikke kritikk av ungdommen, det er et speilbilde av rammene de har vokst opp i.

Dersom ungdom i mindre grad har opplevd voksne som stiller opp, stiller krav og bygger fellesskap, hvordan kan vi forvente at de skal kunne tre inn i en arbeidshverdag der dette er grunnleggende?

En tydelig utvikling er at bedrifter i økende grad må fylle et rom som tidligere ble dekket av hjem og skole. Der lærlingeordningen tidligere primært handlet om fagopplæring, handler den nå også om holdningsskapende arbeid, utvikling av sosial kompetanse, forståelse for struktur, disiplin og ansvar.

Dette krever mer ressurser, mer tid og mer bevissthet fra lærebedriftene.

For en lærling er ikke bare en fremtidig fagarbeider – det er et ungt menneske i utvikling.

En av utfordringene er forventningsgapet.

På den ene siden forventer bedrifter at lærlinger møter med grunnleggende holdninger, respekt og arbeidsevne.

På den andre siden har ungdom i noen tilfeller hatt færre voksne som har stilt tydelige krav og fulgt dem opp.

Artikkelen fra Silje påpeker nettopp dette: Vi forventer mer av ungdommen, samtidig som vi som voksne deltar mindre i å forme dem.

Lærlinger som lykkes best, er ofte de som opplever tilhørighet, blir sett og fulgt opp og møter tydelige forventninger kombinert med støtte.

Dette er de samme faktorene som trekkes fram som avgjørende i skolen.

Lærebedrifter må dermed i økende grad jobbe målrettet med å bygge mestring- og ansvarsfølelse, skape tilhørighet å gi unge mennesker en trygg overgang til voksenlivet.

Næringslivet må erkjenner realiteten:

Vi får ikke like «ferdige» lærlinger som tidligere.

Vi får ungdom som er formet av det fellesskapet de har vært en del av – eller mangelen på det.

Det er lett å diskutere ungdom som et problem. Det er vanskeligere å erkjenne at utfordringene starter med oss voksne.

Når lærlinger ikke møter forventningene i arbeidslivet, er det sjelden fordi de ikke vil. Ofte handler det om at de ikke har fått de samme forutsetningene.

Derfor er spørsmålet vi bør stille oss ikke:

Hva er galt med ungdommen?

Men:

Hvordan har vi voksne stilt opp for dem – hele veien fram til arbeidslivet?

Svaret på det spørsmålet avgjør i stor grad hva slags ungdom, lærlinger og arbeidstakere vi får i fremtiden.