Herold

Hva er det Varanger Kraft mener de vet som Aker, Equinor og andre tunge aktører ikke lenger tror på?

For bare få år siden ble Berlevåg løftet fram som et framtidslaboratorium for grønt hydrogen og ammoniakk. Politikere, næringsliv og konsulenter snakket om industriell revolusjon, eksportmuligheter og et grønt industrieventyr i Øst-Finnmark. Med Aker Clean Hydrogen om bord virket prosjektet både seriøst og framtidsrettet.

Så skjedde virkeligheten.

Aker er ute. Flere store energiselskaper har skalert ned eller forlatt hydrogensatsinger. Internasjonalt er optimismen betydelig dempet. Markedet har ikke kommet slik man trodde. Kostnadene er høye, lønnsomheten svak og kundene få.

Det burde fått varsellampene til å blinke.

I stedet fortsetter satsingen – nå ledet av et lite regionalt kraftselskap med begrensede økonomiske muskler og et beskjedent fagmiljø sammenlignet med gigantene som har trukket seg tilbake.

Da må det være lov å stille spørsmålet mange tenker, men få sier høyt:

Hva er det Varanger Kraft mener de vet som Aker, Equinor og andre tunge aktører ikke lenger tror på?

Er det virkelig slik at et lite kraftselskap i Finnmark har sett en forretningsmodell globale energikonsern ikke klarer å få til? Eller er dette først og fremst et prosjekt drevet av subsidier, håp og ønsketenkning?

Ja, det snakkes nå om mindre skala. Ikke gigantfabrikker, men lokal produksjon, noen kjøretøy, kanskje litt maritim bruk og gradvis markedsutvikling. Men også små prosjekter må ha en økonomisk logikk.

Hvor er kundene?

Hvor mange hydrogenkjøretøy finnes egentlig i Finnmark? Berlevåg har 2 stk og en ny kommunalt betalt tankstasjon til nesten 1 million. Hvilke rederier står klare til å kjøpe? Hvilke bedrifter har forpliktet seg? Når forventes lønnsom drift – uten offentlige støtteordninger?

Disse spørsmålene er ikke negativitet. Det er grunnleggende ansvarlighet.

For hvis dette mislykkes, er det ikke Aker som tar regningen. Det er ikke investeringsfond i Oslo eller internasjonale kapitalmiljøer som sitter igjen med konsekvensene. Risikoen havner nærmere hjemme: hos et regionalt kraftmiljø, offentlige støtteordninger og i siste instans alle innbyggere i kommunen som eier Varanger kraft som igjen har blitt lovet mer enn det som kanskje var realistisk.

Finnmark har sett dette før. Store ord. Store planer. Store brosjyrer. Og etter noen år: stillhet.

Det betyr ikke at vi skal slutte å satse. Men vi må slutte å late som enhver grønn idé automatisk er god næringspolitikk.

Noen ganger er den mest ansvarlige handlingen å stille det ubehagelige spørsmålet:

Er hydrogensatsingen i Berlevåg et framtidsprosjekt – eller et prosjekt ingen tør å innrømme at tiden har løpt fra?