Herold

Prisen for LOs krav kan bli færre muligheter for de som står utenfor.

Inkludering i arbeidslivet risikerer å bli vårens store taper. Når risikoen og kostnaden ved å ansette øker, låses døra for de som trenger en sjanse mest.

Norsk arbeidsliv har et uttalt mål om å inkludere flere. Tallenes tale er likevel dyster: 700 000 mennesker står utenfor arbeidslivet i Norge i dag. 100 000 av disse er ungdommer som risikerer å aldri få fotfeste.

I Vestfold står 24 246 i aldersgruppen 20 – 66 år utenfor arbeidslivet. Regionen Vestfold og Telemark er en av regionene med størst utenforskap i hele landet. Samtidig har næringslivet i regionen behov for arbeidskraft, særlig i arbeidskraftintensive næringer.

Kravet om at bedriftene skal ta over Navs oppgaver på sykepenger, kan gjøre det enda vanskeligere å komme inn i arbeidslivet.

En skatt på samfunnsansvar

LO krever i årets lønnsoppgjør at alle arbeidsgivere skal pålegges å forskuttere sykepenger i inntil fire måneder, fordi Nav har så lang behandlingstid. Ingen er uenige i at syke arbeidstakere skal få pengene sine raskt og forutsigbart. Å kreve at norske lokale bedrifter i vår region skal gjøre jobben Nav ikke klarer med sine 20.000 ansatte er likevel helt feil. Problemene i NAV løses ikke ved å sende regningen, risiko og administrasjonen til bedriftene. For mange virksomheter – de som i dag gjør mest for inkludering, ofte med små marginer og stor vilje – innebærer dette en økonomisk belastning som kan gjøre det umulig å fortsette å si «ja».

Risikoen ved et hull i CV-en

Inkludering handler til syvende og sist om at en arbeidsgiver tør å ta en sjanse. Det handler om ledere som er villige til å investere tid og ressurser i mennesker som kanskje har hull i CV-en, helseutfordringer eller manglende arbeidserfaring. Disse personene fremstår ikke alltid som det «tryggeste» valget på papiret. I vår region har vi mange slike arbeidsgivere.

Når LO nå forsøker å skyve stadig mer av den økonomiske risikoen over på arbeidsgiver, blir det i praksis dyrere å ta samfunnsansvar. Hvis en bedrift vet at de må bære de fulle kostnadene og det administrative arbeidet ved et eventuelt sykefravær i fire måneder, vil terskelen for å velge en kandidat med økt risiko for fravær stige betraktelig. Legger du til at bedriften ikke har noen garanti for å få pengene tilbake, er det åpenbart at dette kravet ikke gjør det mer attraktivt å "ta sjansen" knyttet til inkludering.

Rommet for å feile krymper

Bransjen Arbeid & Inkludering ser dette hver dag. Vi jobber tett med de som står lengst unna arbeidsmarkedet, og vi vet hvor skjør viljen til å satse kan være.

For å lykkes med inkludering trenger vi et rom for å prøve og feile. Men når risikoen og kostnadene øker og fleksibiliteten forsvinner kan dette rommet bli borte. Resultatet er et arbeidsliv som blir enda mer ekskluderende, ikke mer åpent. Det er vanskelig å forstå at LO sin solidaritet kun omfatter de som allerede er i jobb, ikke alle de som står utenfor.

Gode intensjoner, feil medisin

Vi kan ikke ha et system der de som står utenfor betaler prisen for LO sitt krav i lønnsoppgjøret. Hvis målet er et arbeidsliv med plass til alle, kan ikke løsningen være å gjøre det mer risikabelt for bedrifter å åpne døra.

Ved å flytte ansvaret for sykepenger fra staten til den enkelte bedrift, sementerer vi utenforskapet for de 700 000 som står og ser inn. Det har verken den enkelte eller samfunnet råd til, og vi har allerede for mange i vår region som håper på en åpen dør inn til en jobb.

Kravet om forskuttering i tariffavtaler vil lukke flere dører og stenge flere utenfor. Det trenger vi ikke.