Herold

Kommentarfeltene er blitt et sted for hets og trusler. Det angår oss alle, ikke bare dem det rammer direkte.

Det er bra at det reageres kraftig på hetsen AUF-leder Gaute Børstad Skjervø utsettes for etter ordskiftet om rasisme i NRKs «Debatten», der uttalelser om blant annet «minusvarianter» om pakistanere dannet bakteppe for diskusjonen, og hvor det ble stilt spørsmål ved hvem som egentlig hører til i Norge. I etterkant har Skjervø blitt møtt med voldstrusler, forsøk på å skremme ham og grove personangrep.

Det gjør det desto mer alvorlig at Skjervø selv var på Utøya 22. juli og er et overlevende terroroffer, og at han nå møtes med hat og trusler, også i form av kommentarer om at han burde ha blitt drept der. Det som rettes mot ham, går langt utover politisk uenighet. Hatefulle kommentarer om kona hans og språk som forsøker å undergrave ham, peker mot et mønster der mennesker gradvis reduseres til noe mindre verdt. Dette er uakseptabelt. Når noen må leve med voldsalarm fordi de deltar i offentlig debatt, er det et demokratisk problem.

Det er lett å avfeie dette som «kloakk i kommentarfeltet». Men dette er ikke bare støy. Når hets står uimotsagt, flyttes grensene. Det som starter som harde meninger, ender i forsøk på å skremme folk til taushet.

Og det stopper ikke i kommentarfeltene. Mange vegrer seg for å ytre seg offentlig fordi de vet hva som kan komme. Ikke bare uenighet, men også hets som rammer familie og privatliv. Mange trekker seg, lar være å stille eller tier offentlig fordi kostnaden er blitt for høy. Når stemmer presses ut på denne måten, svekkes offentligheten. Det er slik et fattigere demokrati tar form, ikke med bråk, men ved at folk stille forsvinner.

Dette får helt konkrete konsekvenser. Nå fyller partiene valglistene sine foran kommune- og fylkestingsvalget. Allerede er det krevende å få folk til å stille. Når flere vet hva som kan møte dem, blir terskelen høyere. Spørsmålet er hvem som tør å delta, og hvem vi mister før de i det hele tatt har begynt.

Dette rammer ikke tilfeldig. Noen rammes langt hardere enn andre. Det er særlig krevende å få med flere med minoritetsbakgrunn i politikk og organisasjonsliv. Mange vet at de ikke bare risikerer politisk motstand, men hets som retter seg mot hvem de er. For noen kommer dette i tillegg til erfaringer med forskjellsbehandling i hverdagen. Når også den offentlige debatten oppleves som utrygg, blir steget inn i politikken enda lengre, og flere trekker seg før de egentlig har kommet i gang.

Hva skjer da med representasjonen? Vi er et annet Norge enn før. Befolkningen er mer sammensatt, erfaringene flere og bredden større. Likevel speiles ikke dette godt nok i politikken og organisasjonslivet. Når noen grupper presses ut, mister vi ikke bare stemmer, men også erfaringer og innsikter demokratiet er avhengig av.

Hvis stadig færre sier ja til politikk og organisasjonsliv, får vi et demokrati der færre livserfaringer er representert. De som blir igjen, er ofte dem som tåler mest press, ikke nødvendigvis dem som best speiler befolkningen. Over tid risikerer vi et system der deltakelse ikke handler om vilje, men om belastningsevne.

Dette handler ikke bare om partipolitikk. Det er et spørsmål om hvem som faktisk tør å engasjere seg i organisasjonslivet.

Men dette arbeidet med å få flere til å delta undergraves når ytringsklimaet gjør det mer risikabelt å stille seg til disposisjon. Når det å ta et verv også betyr å måtte tåle hets, blir veien inn lengre for mange, særlig for dem som allerede møter flere barrierer.

Saken om Gaute Børstad Skjervø viser hva dette innebærer. Han er ikke selv utsatt for rasisme som minoritet. Likevel blir han et mål fordi han utfordrer rasisme. Derfor må vi stå opp for ham, og ikke la hets og trusler få stå uimotsagt.

Det handler ikke om én person, men om hvilket rom vi gir hverandre og hvem som faktisk orker å bli i det. Vi kan ikke nøye oss med å reagere når det smeller. Vi må også ta ansvar for kulturen vi er en del av. Si imot når noen hetses. Ikke la trusler stå uimotsagt, verken i kommentarfelt, på arbeidsplassen eller rundt middagsbordet.

Det handler om hvem som blir igjen. Et demokrati som skremmer bort folk, blir til slutt representert av dem som tåler mest, ikke av dem samfunnet består av.