Herold

Ordfører i Flakstad, Einar Benjaminsen, holdt 17. mai – talen på Leknes. Her er hele talen.

Kjære alle sammen.

Gratulerer så masse med 17. mai. Jeg har fått æren av å tale her på Leknes i år. Siden dere hadde min ordfører kollega fra Moskenes som hovedtaler i fjor, ønsker Jonny seg kanskje en tale om mulig kommunesammenslåing, men tror vi legger politikken til side i dag.

Jeg vil heller snakke om noe som ligger mitt hjerte nærmere, nemlig lokalhistorie og hva som skjedde her i Lofoten i 1814, samtidig som riksforsamlingen trådde sammen på Eidsvoll.

I dag er det 17. mai, og 212 år siden Riksforsamlingen med 112 representanter underskrev den grunnlov, som hadde blitt forhandlet fram på Eidsvoll fra 10. april fram til 17. mai 1814, og Norge igjen ble en selvstendig stat etter over 400 år under dansk styre. Bakteppet er ikke ulik den internasjonale situasjon vi har i dag.

Napoleon hadde ført krig i Europa siden 1807. Norge lå jo under Dansk styre, og de støtte Napoleon, noe som hadde ført til blokkering skipsfrakten til og fra Norge. Blokaden under Napoleons krigen førte til stor pris stigning, hunger og nød på grunn av at mange basisvarer manglet. Dårlige år under fiske førte videre til at kostholdet ble ensidig for mange, og førte dermed til sykdom og død i større omfang enn normalt. I tillegg på grunn av blokade av sjøveien var det vanskelig å omsette tørrfisk og andre varer, som en tidligere hadde solgt til Bergen for videre eksport til kontinentet. Dermed kom det få inntekter inn.

I Flakstad skulle det bygges skole på denne tiden, men prisstigningen ført til at den kun hadde råd til å kjøpe tømret, men ikke sette opp bygget før det hadde gått ytterlige 8–9 år. Denne perioden var altså har for våre forfedre her ytterst i Lofoten. Men nå ble det sendt ut en innkalling fra Stattholderen i Norge, Prins Christian Fredrik. Han ønsket heller å danne et selvstendig Norge, i motsetning til et Norge under Svensk styre slik det hadde blitt vedtatt ved Kielfreden 14. januar 1814 i etterkant av Napoleons nederlag. Der ble Danmark ved kong Frederik VI ble tvunget til å overgi Norge til Sverige.

Dette var innledningen til det som skulle skje senere på året på Eidsvoll. Men kommunikasjon og postgang var ikke like effektivt i 1814 som i dag, og det gjorde at den ordren som hadde gått ut fra Prins Christian Fredrik om at hvert kirkesogn måtte utpeke valgmenn og gjennomføre valg av delegater som kunne dra til Eidsvoll, kom for sent til at noen kunne rekke sørover. Og dermed møtte det ingen representanter fra Nordland, Troms eller Finnmark på Eidsvoll, og fikk være med på å undertegne Norges nye grunnlov.

Jeg har tidligere holdt 17. mai i Flakstad der jeg fortalte om det som skjedde i min kommune våren og fram til mai 1814, og nå som jeg har sjansen å tale for dere i Vestvågøy, så jeg en mulighet å gjøre det samme her.

For de brev og svar som innbyggerne også her lokalt sendt til Prins Christian Fredrik forteller om hva våre forfedre følte og ønsket i kampen om selvstendighet.

I Buksnes og Hol ble ordren fra prisen fulgt, og over to møter 6. og 19. mai, Buksnes og Hol undertegnet 14 menn svarbrevet etter gjennomført valg.

De skriver: Til Norges Regent Prinds Christian Fredrik.

Vi undertegnende Mænd og Indvaanere av Buxnes og Hols Sogne i Nordlandene have paa egen og Almues Vegne gitt følgende Mænd av Menigheden neml: Hr. Frantz Christian Zepelin Matheson Ramsvig, Gjestgiver, Proprietar og selveier samt Commissair ved Bygde Commissionen og bonden Bjørn Hansen Apnæs Selveier og Forligs commissiar Fuldmagt at møde og stemme ved den berammede Forsamling av Nationens utvalgte Mænd, samt tolke Folkets Troskab og Hengivenhed mod Fødeland og dets Regent: Jeg har lyst å lese opp og hedre de undertegnet brevet fra Buksnes og Hol: Johan Tengmann, Ballstad Nils Iversen, Ure, Christen Sparboe, Hag, Abraham Willatsen, Offersøy. Bjørn Hansen, Apnes, Peder Sørensen, Voye, Karl Pedersen, Vetting, Giert Giertsen, Storeide, Giert Johansen, Lilleeidet, Jan Christensen, Vik, Lars Ribe, Finstad, Frantz Chr. Matheson, Hartvig Hartvigsen Jentoft og sogneprest Hans Chr. Westervaldt som hadde ført brevet i pennen. I Borge og Valberg ble det ikke gjort noe formelt valg, men 19 valgmenn som ble utpekt og trotte sammen, signert under på to likelydende brev der de sverget ed- og troskap til Prins Christian Fredrik og kampen for selvstendighet.

I brevet kan vi blant annet lese:

Til deres høyhed, Norges odelsbaardne i det faste Haab at finde i Deres Høyhed den beste kraftfulle Beskyttelse mod Overvold og Tyranie». Prinsen ble hyllet for ha gjort mange forsøk å være «besjelet av varm Følelse for Norges Held og Hæder, deres Høyhed med al Opofrelse av Eiendomme, Liv og Blod for Selvstændighed og Frihed». De 19 som underskrev var fra Borge og Valberg som også må hylles er: Henning Johannes Igrens, sogneprest som førte brevet i pennen. Gjert Johannesen, Handberg, Jacob Bondix, Nedre Dal, Gunder Eliassen, Rystad Christopher Ellingsen, Valberg, Fridrich Wilh Grove, Starum Jens Pedersen Ryberg, Skokkelvik, Jacob Christensen, Kvalnes, Jacob Carlsen, Biskopsjord, Lars Smith Pheiff, Rekdal, Arnt Andersen, Øvre Dal, Johannes Christensen, Sand Christen Iversen, Horn, Christopher Carlsen, Liland, Hans Simonsen, Vikjord, Paal Olsen, Tangstad, Hans Johansen, Nykmark, Hans Abrahamsen, Rekdal, Nils Olsen, Mervold.

Jeg har som nevnt tidligere lest og skrevet om brevet som gikk til Prins Christian Fredrik fra Flakstad. Der sverget de som i brevet fra Borge og Valberg ed og troskap, uten å gjøre formelle valg, men det som gjør brevet fra Flakstad mer unikt er de konkrete beskrivelsene av armod, elendighet, hunger og død, og håpet om at korn snart vil bli tilgjengelig igjen.

Jeg hadde lyst til å fortelle disse brevene og fortelle denne historien av flere grunner. For det første setter det inn hva som skjedde i våre områder da Norge fikk sin grunnlov i 1814. Vi ser også at lokalbefolkningen støttet det som skjedde på Eidsvoll, selv om noen ikke gjorde valg, og de de som fulgte ordren og valgte valgmenn, uansett ikke fikk sendt noen representanter til Riksforsamlingen. Det tredje som igjen er aktuelt i Europa, er at vi gjennom lokalbefolkningen i 1814 ser at krig setter spor, og at konsekvensene rammer hardt. Så vi skal i dag sende en takk til disse 33 mennene fra Vestvågøy for at de i 1814 var med å stå opp for et selvstendig Norge. Ut fra antallet, kunne disse 33 menn utgjort dagens kommunestyre, men et kommunestyre bestående av bare menn ville vært utopi i dag.

For samfunnet og holdningene blant innbyggere påvirkes og utvikles. Slik har det vært siden 1814 fram til det demokratiet Norge er i dag. Det har vært ulike kamper til ulike tider, både for allmenn stemmerett, ulike rettigheter og endring av lover og rettighet. Og i dag 212 år siden 1814 mener jeg ennå det er viktig å stå opp for hverandres rettigheter og å bidra til å bygge meningsfulle fellesskap, også når vi er uenige om et og annet. Desinformasjon og ensidig misnøye kan brukes for å svekke demokratiet, bygge fiendebilder og ødelegge samholdet i samfunnet. Da kan vi lære av det fellesskap som Norge visste 17. mai 1814 ved, innføringen av Norges grunnlov. Når vi feirer i dag med pølser, is og flagg, skylder de som skrev under grunnloven og gjorde sine valg i 1814, både her i Lofoten og på Eidsvoll mer enn en tanke – vi skylder dem å ta vare på det de kjempet fram og trodde på.

Gratulerer med dagen