Herold

Trine Lise Sundnes i Europabevegelsen har rett i én ting, EU- og EØS-spørsmål angår Innlandet. Nettopp derfor er det avgjørende at debatten ikke reduseres til et spørsmål om hvordan vi best tilpasser oss, men om vi faktisk bør gjøre det.

Europa angår Innlandet

For det er her innlegget hennes blir for snevert. Hun beskriver EU og EØS som en naturlig del av hverdagen vår – nærmest som en uunngåelig ramme vi bare må forstå bedre. Men det er ikke en naturlov. Det er et politisk valg. Og det er et valg som i stadig større grad flytter makt bort fra norske velgere og folkevalgte.

Ja, europeisk samarbeid påvirker arbeidsliv, industri, landbruk og beredskap. Men spørsmålet er ikke bare hvordan vi kan utnytte dette samarbeidet. Spørsmålet er hvem som setter rammene, og hvem som til slutt bestemmer.

EØS-avtalen innebærer at Norge løpende tar inn EU-regelverk uten stemmerett. Det gjelder også områder som griper direkte inn i lokalsamfunn i Innlandet – fra energipolitikk og kraftforvaltning til arbeidslivsregler og offentlig tjenesteyting. Når beslutninger som påvirker strømpriser, kommunale handlingsrom eller næringspolitikk i praksis tas utenfor landets grenser, er ikke det bare «samarbeid». Det er suverenitetsavståelse og politisk underordning.

Derfor er det bra at mediene etterlyses. Men det holder ikke med mer dekning – vi trenger en reell og åpen konflikt i offentligheten. En debatt der også de grunnleggende premissene utfordres.

For det er påfallende hvor ofte EU- og EØS-debatten fremstilles som et spørsmål om kompetanse og informasjon, snarere enn politisk uenighet, samt hvilke konsekvenser EU-/EØS-tilpassing har i forhold til folkestyre og Grunnloven. Som om problemet er at folk ikke forstår nok, ikke at mange faktisk er kritiske.

Innlandet trenger ikke bare flere reportasjer om EU-prosjekter og finansieringsordninger. Vi trenger journalistikk som undersøker konsekvensene. Hva skjer med lokalt selvstyre når stadig mer regelverk kommer utenfra? Hvilke interesser vinner – og hvilke taper? Hvem har reell innflytelse?

Det er også verdt å minne om at alternativene finnes. Norge er ikke dømt til å organisere forholdet til Europa gjennom EØS slik det er i dag. Vi kan føre en mer selvstendig politikk, slik andre land gjør, og vi kan prioritere nasjonalt handlingsrom høyere enn tilpasning.

Da blir medienes rolle enda viktigere. Ikke som formidlere av hvorfor Europa er relevant – det er det ingen uenighet om – men som arenaer for en reell demokratisk diskusjon om hvordan vi vil forholde oss til det.

For dette handler ikke bare om Europa.

Det handler om hvem som skal styre utviklingen i Innlandet – og i Norge.