Herold

Utstyrt med sykkellykt, kost og tålmodighet har kompistrioen funnet flere helleristninger enn noen andre i Norge.

RÅDE (DAGBLADET): Sola står lavt over landskapet og kaster et gyllent skjær over fjellet der tre menn står bøyd i arbeid.

Røde koster sveiper rytmisk over mosen som løsner i myke klumper og legger seg som grønngule dotter langs sprekkene i berget. En svak duft av jord og fuktig lav henger i den småkjølige vårlufta.

Mennene jobber tålmodig, med sola i ryggen og fortida under hendene. De kommuniserer fortløpende og holder hverandre oppdatert på det de holder på med.

Det føles som om berget holder pusten, akkurat som de gjør. Her kan det være noe som ingen har sett på tusenvis av år.

Plutselig utbryter den ene av dem:

- Jeg har funnet noe.

Nuller ut alt

La oss skru klokka to timer tilbake.

Midt ute i et kulturlandskap i Østfold gjør en kompistrio seg klare for dagens jakt på helleristninger. Utstyret er påfallende enkelt: Kost, hansker - og en pinne med en sykkellykt teipet fast i enden.

- Det er rett og slett for å få lyset lavt nok, en teknikk som vi har hatt veldig suksess med, forklarer arkeolog Magnus Tangen (42).

- Når du har lyset ovenfra, så ser du overhodet ikke strukturen i berget. Det er som om lyset nærmest nuller ut alt. Men med en gang du legger det vannrett, så danner alle fordypninger skygger. Det er skyggene vi ser.

Tormod Fjeld (43) jobber til daglig som digital markedsfører. Han nikker mens han løfter en rød og velbrukt kost.

- Vi fjerner løs mose og blader. I teorien kan man grave med grunneiers tillatelse, men vi bruker aldri spade.

Lars Ole Klavestad (53), landskapsarkitekt og kunstner, følger opp:

- Vi har også en teknikk der vi løfter opp et moselag med tuppen og så kikker vi under. Da kan vi bare legge det tilbake igjen etterpå.

Mer enn doblet

Fjeld, Tangen og Klavestad bruker mye av fritida på å jakte på helleristninger. Til nå har de funnet rundt 1000 hittil ukjente helleristningsfelt i Østfold - flere enn noen andre tidligere har gjort i Norge.

Fritidssysselen har allerede gitt mye kunnskap om menneskene som levde i landet i bronsealderen for omkring 3000 år siden.

- Da vi startet å gjøre dette sammen i 2016, så var det kjent cirka 450 felt i Østfold. Det var mye sett i et norsk perspektiv, og Østfold var på en måte helleristningsfylket, forteller Tangen.

- Så har vi feid det til side og mer enn doblet antallet. Forskningspotensialet er enormt.

Selv om det hender de klatrer litt i bratte fjellvegger og langs berghyller, er sjansen større for å finne helleristninger i kulturlandskap slik som det vi befinner oss i denne maidagen.

- Det kan jo i teoriene være helleristninger overalt, så vi må prøve å ikke ha altfor bastante teorier om hvor det skal og ikke skal være, sier Fjeld.

Helleristninger

• Helleristninger er bilder av mennesker, dyr, gjenstander og symboler av geometrisk eller mer abstrakt art som er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater, og av og til på løse steinblokker.
• Som regel finnes helleristningene på lokaliteter som ligger åpent i dagen, men mange forekomster - spesielt de malte - finnes også i huler eller under hellere.
• Helleristninger i en eller annen form er kjent fra forskjellige tidsrom og i samtlige verdensdeler.

Kilde: Store norske leksikon

- Veldig spennende

Vi legger i vei mot det første planlagte stoppet på dagens ekspedisjon som ligger ute på en grønn beitemark omkranset av steingjerder. Det skal vise seg at terrenget gjemmer flere historier enn man skulle tro.

- Det er egentlig deilig å bare gjøre dette på fritida, fordi vi hadde aldri kunnet finne slike ting i arbeidstida under høy sol, sier Klavestad mens vi trasker av gårde.

Han forteller at for omtrent 3000 år siden sto vannet 10-15 meter høyere enn i dag. I bekken som renner gjennom dalen foran oss, lå det en fjordarm. Området kan ha vært en ideell havn for båter, i en tid lenge før vikingskipene.

- Det er veldig spennende å kunne lese landskap. Det handler om hvorfor noe er hogd akkurat der.

Når trioen sitter og forbereder seg før de drar ut, legger de sammen data og erfaringer slik at de nærmest kan gå ut på kvadratmeteren, kikke under mosen og forhåpentligvis gjøre et funn.

- Det er en helt utrolig følelse når vi treffer og ser at vi har tenkt helt riktig. Da føler vi at vi har løst noen koder som ingen andre har greid før, sier Klavestad.

Bronsealderen i Norge

• I Sør- og Midt‑Norge strekker bronsealderen seg fra rundt 1700 til 500 f.vt., mens lenger nord snakker arkeologene om tidlig metalltid.
• Overgangen mellom eldre og yngre bronsealder - rundt 1100 f.vt. - endret alt: Nye gravskikker, nye redskaper og et nytt blikk på døden.
• Under 1000 bronsegjenstander er kjent fra Norge. Likevel forteller bergkunsten, gravhaugene og smykkene at kulturen blomstret.
• Bronsealderen var internasjonal. Helleristninger av skip illustrerer forbindelser til Danmark, Tyskland og helt ned til Alpene og Balkan.
• Metallet kom sørfra, men nordover sendte vi rav, pels og kleberstein. Utvekslingen bandt Norge til et større europeisk nettverk for over 3000 år siden.

Kilde: Store norske leksikon

Stigefelt og skålgroper

Vi passerer et gjerde og kommer ut på et terreng som heller svakt nedover, med små tuer og ujevn mark som brytes av en gammel steingard. Et berg stiger opp midt ute på beitemarka. «Stigefeltet», kaller de det.

Når vi kommer fram, legger Klavestad seg ned og begynner ta bort bøss på den ru overflaten.

Fram i lyset kommer det en rekke parallelle linjer som er svakt uthogd i steinflaten, forbundet med korte, tverrgående streker - som trinn.

Like bortenfor er det hogd inn såkalte skålgroper. De har den eiendommelige formen som en minigodtebolle, perfekt til å romme litt nonstop hvis man hadde sittet der på steinen en sommerdag.

Klavestad forteller at de har funnet flere tusen av dem i årenes løp.

- Vi ser med en gang at de er menneskeskapte. Når vi finner dem, forstår vi at her har det vært mennesker.

Tangen legger til at de også har funnet slike skålgroper ved graver.

- Det gir dem et spennende moment hvorvidt de kan være knyttet opp mot ritualer. For eksempel kan de ha hatt en funksjon i forbindelse med offer.

Skålgroper er kanskje ikke spesielt spektakulære, men de er en del av tegnsettinga i et landskap, forklarer Klavestad.

- De har definert omgivelsene på et eller annet vis, vi bare vet ikke hvorfor. Sannsynligvis er de universelle symboler som har hatt ulike betydninger, avhengig av hvor de er hogget, hvem som hogde dem og i hvilken kontekst.

Fram i lyset

Magnus Tangen har en hypotese om at helleristningene var ment å skulle synes spesielt godt på visse tidspunkter av dagen. Gjerne tidlig om morgenen og sent på kvelden.

Han mener sola og hvordan lyset forflytter seg i løpet av døgnet, har spilt en rolle i hvordan man i bronsealderen tenkte at helleristningene skulle oppleves og ikke minst ses.

- Det naturlige lyset kan gi deg opplevelser som nærmest tar pusten fra deg når det får fram skyggene, utdyper han.

- Du kan befinne deg i et landskap hvor du ikke aner at det er helleristning. Så manifesterer det seg plutselig fordi det er akkurat riktig tidspunkt på dagen.

Han forteller at han selv har vært på felt hvor det ser ut som menneskefigurene nærmest står på fjellet.

- Det at det er veldig mye bevegelse, er en veldig tematisk ting som går igjen i alle helleristninger. Selv om de er i hogd inn i fjell, så er det som om menneskene hopper og danser med armene over hodet. Jeg har sett båter som ser ut som de kommer ut fra sprekkene.

Drømmefunnet

Etter å ha funnet en flunkende «ny» skålgrop oppe i skogen, har vi kommet oss ut på åpent og vidstrakt jordbrukslandskap som ligger badet i et kjølig kveldslys.

Tangen forteller at ofte er det slik at jo nærmere man kommer åkrene, desto større er sjansen for å finne helleristninger.

- Du finner jo også helleristninger på høyder. Men steder med åpent utsyn og som er knyttet til jordbruk kan være gode steder å lete.

- Hva er det store drømmefunnet?

- Ei vogn er nummer én på lista for oss alle tre. Vi har funnet det meste, blant annet noen av de største helleristningsfeltene. Men det er noen figurer vi har igjen på sjekklista, og ei vogn er veldig sjeldent.

Suksessoppdagelse

På neste lokalitet blir det mer action. Området ligger like ved en stor gård og jakttrioen har aldri vært der før. Med gårdeiers tillatelse sprer de seg som blodhunder ut i landskapet.

De koster bort løs mose og blader for å se hva som eventuelt måtte skjule seg på berggrunnen. De vet akkurat hva de skal se etter, for dette har de gjort i ti år. Så hører vi Klavestad som roper opp.

Når vi kommer bort, viser han stolt fram ei skålgrop, knapt synlig før lampa kommer til.

- Hvordan føles det nå?

- Det er like gøy hver gang, sier Fjeld med et stort smil.

Klavestad følger raskt opp:

- Selv om vi finner kanskje bare én skålgrop, så viser det at vi har tenkt riktig. Vi dro hit fordi her hadde vi en tro på at det kunne være noe, og så er det her. Og der det er én, kan det fort være flere.

Over 600 tett i tett

Klavestad børster bort bøss rundt skålgropa slik at den kommer bedre fram i kveldssola som er på vei ned. Fjeld bruker sykkellykta til å lyse den opp.

- Det er ikke tilfeldig hvor skålgropa er blitt plassert. Den forholder seg alltid til noe, for eksempel kanter. Den er ikke blitt vilkårlig hogd, sier Klavestad.

- Pleier de å ligge tett på hverandre?

- En gang fant vi over 600 skålgroper som satt tett i tett på et lite berg.

Fjeld fisker fram en godtepose fra tursekken og deler ut til hver enkelt mens han forklarer:

- Når vi finner et nytt felt, så feirer vi med banankaramell. Det har blitt en sær premiering, og som en slags fast følgesvenn på tur.

- Hvor lang tid tar det å registrere et helleristningsfelt?

- Det kommer an på arbeidsmengden til fylkeskommunen, men vanligvis tar det omkring et års tid. Hvis vi ser at det er prekært - for eksempel at vi ser at det kjøres traktor i området og det har begynte å løsne et skall fra fjellet - så sier vi fra om at det haster mer enn andre steder.

«Her var jeg»

Kvelden har senket seg over landskapet, og himmelen bak trærne gløder i et mykt, oransje lys fra den nedgående sola.

Vi vandrer tilbake mot beitemarka og den markante fjellkanten hvor stigefigurene er hogd inn. Der er det nemlig også fotavtrykk, som synes mye bedre når de blir lyst opp i mørket.

- Fotavtrykk er ofte hogget inn på punkter i landskapet hvor det er lett å få inntrykk av at de har stått og sett mot et eller annet i en bestemt retning. Som at det er en mening bak hvorfor de er der de er, sier Klavestad.

- Og så er det noe veldig personlig med helleristninger formet som hender og føtter. Det er litt sånn «her var jeg» - at vedkommende har etterlatt sitt personlige avtrykk, følger Tangen opp.

Like ved viser de oss også to båtfigurer som ligger like over hverandre.

- Det er mye samla på ett sted her, med både skåler, føtter og skip?

- Dette er ikke i nærheten av det vi skal se på nå, kommer det raskt fra arkeologen.

En liten forrett

Etter å ha plukket opp lykter i de parkerte bilene, går turen over et jorde i retning av en stor, bred og bratt skråning. Den er nesten bortgjemt av et tettvokst kratt av busker og trær.

Det var Fjeld som fant det første feltet i 2016. Han forteller at det ligger ti-tolv felt bortover kanten av skråningen, vendt ut mot forsenkninga i terrenget som sannsynligvis har vært en vannvei under bronsealderen.

Vi stopper ved det første feltet der det børstes fram et skip som er hogd inn i berggrunnen. Om bord ses flere streker som kan gi inntrykk av mannskap.

- Det er blitt kalt mannskapsstreker, og det er nok også delvis det. Når sola skinner på de strekene, så blir skipet synlig i mye større grad enn om de ikke hadde vært der, forklarer Klavestad.

- Dette er det foreløpig siste skipet vi har funnet her. Og dette er jo bare en liten forrett - en aperitiff, smiler Tangen.

- Skikkelig indrefilet

På det neste feltet trer flere former og figurer på spektakulært og tydelig vis fram i gløden fra lykta:

Sirkelmønstre og parallelle streker, konturer av båter og geometriske figurer.

Ristningene har ulik dybde og bredde. Men i det skrå lyset får de en nesten tredimensjonal karakter der de små søkkene og linjene fanger hver sin skygge på det glatte berget.

- På denne lille flata er det et enormt forskningspotensial. Dette er en skikkelig indrefilet når man driver med denne rare hobbyen, sier Tangen stolt.

- Det er slikt som dette som vi virkelig drømmer om å finne. Det har jo blitt noen funn opp gjennom årene, og dette er på topplista over de aller fineste.

- Ikke for alle

Vi baner oss videre vei i mørket gjennom et virvar av trær og busker i den bratte skråninga. Barnåler drysser som stikkende snø når vi skyver greinene til side.

- Slikt som dette er ikke for alle. Du er nødt til å være dedikert for å kunne drive med denne galskapen, sier Tangen smilende mens vi går.

Vel framme børstes det nok en gang bort bøss og blader. Fram i det oransjevarme lyset kommer den ene båtformen etter den andre.

- Herregud, det er båter overalt.

- Disse er ganske store og utrolig fine. Den ene av dem er et par meter lang, men den var faktisk litt vanskelig å se da vi var her første gang, sier Klavestad med kosten i hånda.

- Sannsynligvis er det helleristninger langs hele denne kanten. Den kan være nærmest som en tegneserie der du bare kan følge stripa bortover, forteller Tangen før Klavestad igjen tar ordet:

- Dette området er som en eksplosjon av helleristninger.

Han forteller at de alltid blir litt ekstra glade når de finner felter som byr på mer enn skålgroper og skip, som for eksempel dyr og mennesker.

- Det føles utrolig unikt å finne noe som har ligget der i 3000 år, som sannsynligvis ingen har sett på veldig lang tid.

Fikk ny gnist

Det er på tide å returnere til bilene. Det gamle kulturlandskapet i ytre Østfold ligger mørkt og stille under en dyp blå himmel.

- Jeg har holdt på med dette i nærmere 45 år. Da disse to begynte i 2016 og 2017, så hadde jeg trøtnet litt. Dermed ble det en skikkelig restart, forteller Klavestad mens vi trasker over jordet i den kjølige nattelufta.

- Jeg hadde fått høre en god stund at det ikke var noen vits i å lete lenger, fordi alt som var av helleristninger i Østfold allerede var funnet.

- Man kan vel trygt si at dere har bevist at det motsatte er tilfelle?

- Det har vi, og jeg mener at det fortsatt er mye mer å avdekke. Riktignok er vi ganske flinke, men vi er bare tre karer og det er begrensa hva vi klarer å dekke, svarer Tangen.

Etter flere timer med leting og undring, går vi fra fortidas spor tilbake til nåtida. Klavestad minner om at det fortsatt er mye som ligger skjult der ute.

- Tenk på alt som befinner seg på fjellstubbene vi har gått forbi, eller på alt det som ligger gjemt under bakken.