Herold

Kjære alle sammen,

liten og stor, ung og gammel.

Gratulerer med dagen!

1. mai - den er unik og fantastisk, den sterkeste dagen vi har for fellesskap, identitet, stolthet og glede.

Barnas dag. Folkets dag. Norges dag.

Og akkurat slik skal det være.

Siden Bjørnstjerne Bjørnson tok initiativ til det første barnetoget bestående av bare gutter, 1200 i tallet av i Christiania i 1870, har denne dagen handlet om langt mer enn flagg, bunader, is og korpsmusikk.

Den handler om hvem vi er.

Og kanskje enda viktigere:

Den handler om hva vi vil være.

I 1814 samlet 112 menn seg på Eidsvollsbygningen for å legge grunnlaget for det moderne Norge. De ga oss grunnloven. De ga oss retning. De la fundamentet for frihet, selvstendighet og demokrati.

Samtidig vet vi at Norge den gangen ikke var for alle. Kvinner hadde ikke stemmerett. Mange sto utenfor makt og innflytelse. Jentene fikk ikke gå i det første barnetoget.

Heldigvis har vi flyttet grenser siden den gang.

Og det skal vi være glade for.

Det er mange grunner til å heise flagget, rope hurra – og kjenne på takknemlighet.

Og forresten …

Se på den som står ved siden av deg.

Ja, faktisk – gjør det nå.

Gi et smil. Et håndtrykk. Kanskje en klem.

For det er én ting verden trenger mindre av akkurat nå:

Avstand.

Og én ting vi trenger mer av:

Mennesker som ser hverandre.

Team Pølsa GA OSS BEGREPET gruppeklem!

La oss her og nå lage Notoddens største gruppeklem noensinne!

Ikke vær beskjeden.

Bare gjør det. Gi hverandre en klem.

Takk! Så fint det er å stå her å se at det faktisk skjedde.

Men mens vi står her i trygghet, med bunader, flagg og smil …

Så finnes det en annen virkelighet der ute.

Anne Kristin Hedvall fra Notodden er sykepleier og kom nylig hjem fra Gaza og postet et ærlig og usminket innlegg på Facebook fra den brutale virkeligheten som handler om alt annet enn våpenhvile. Jeg gråt da jeg leste det. Les det du også. Og del det!

For verden er preget av krig, konflikt og flukt. Millioner av mennesker lever i frykt.

120 millioner er på flukt - 80 millioner av dem i eget land.

Foreldre mister barn. Barn mister hjem. Soldater mister livet. Mennesker mister håpet.

Det skjer i Ukraina. I Midtøsten. I Afrika. I land mange av oss aldri har besøkt – men hvor mennesker drømmer om det det vi har:

Fred.

Trygghet.

Frihet.

Og derfor må vi aldri ta FREDEN for gitt.

Aldri!

Frihet er ikke gratis.

Demokrati kommer ikke av seg selv.

Fred er ikke en selvfølge.

Den må forsvares.

Den må verdsettes.

Og den må tas vare på – hver eneste dag.

Og nettopp derfor vil jeg i dag rette en ekstra varm hilsen til alle som har kommet hit som flyktninger.

Til dere som har forlatt hjem, familie, trusler, forfølgelse og utrygghet satt i system av diktatorer og despoter.

Velkommen til oss.

Jeg håper dere føler dere sett. Jeg håper dere føler dere inkludert.

Og jeg håper dere kjenner at Notodden er et sted hvor mennesker bryr seg.

For det føles godt å kunne gi trygghet til noen som trenger det.

Det sier noe om hvem vi er.

Siden jeg selv var russ for 47 år siden, har jeg hver 17. mai stått ved Fredsmonumentet “Gutten som beseiret løven” skapt av billedhuggeren Gunnar Janson. ALLTID en rik minnestund over de falne i 2. verdenskrig.

Og hver gang blir jeg minnet om dem som ga alt for friheten vår. Lokale helter som Andreas Vaa, Harry Kasin, Bjarne Skorve, Kåre Øien, Karl Ugland og Magnus Tomte ga alle sitt liv for vår fred og frihet. Og fagforeningsmannen og lagføreren i Milorg, Olaf Moen, fra Lisleherad. Han ble tatt, fengslet og skutt av tyskerne ved Enebakk fordi han ikke ville røpe kamerater som flyktet fra tyskernes arbeidstjeneste og kamp på Østfronten.

Mange andre frihetskjempere satt også igjen både fysiske og psykiske skader. Mange av dere godt voksne husker sikkert også Liv Gohli som faktisk overlevde dødsmarsjen og delte historien sin med oss. Til skrekk og advarsel.

Vanlige mennesker som gjorde ekstraordinære ting for vår fred og vår frihet. Mange kunne være nevnt, vi ærer dem alle. Også de unge som dristig stjal en tysk våpenlast på Meheia og overleverte det til motstandsmennene i Vinjesvingen.

Ved minnestunden tenker jeg også på min far, en av «Gutta på skauen» som tok Norges største fangeleir, Grini, tilbake i maidagene i 1945. For en følelse det må ha vært…

Og på min bestefar, som ble sendt i krigsfangeleir i Kirkenes fordi han var lærer. For et tyveri av hans tid det var…

Historien er ikke bare noe vi leser om.

Historien lever i oss.

Og den minner oss om én ting:

Vi må aldri glemme.

Men framfor alt …

Mai handler ikke om frykt.

Den handler om glede.

Om barn.

Om latter.

Om korpsmusikk som kanskje ikke alltid treffer tonen …

… men som alltid treffer hjertet.

Så til alle foreldre, besteforeldre, tanter og onkler:

I dag gjelder én regel:

Alle krav om is og pølser skal innfris! Det er barnas dag. Og barnas dag skal være en fest.

Men denne dagen handler også om noe annet helt spesielt i Notodden og Norge.

Dugnad.

Det lille ordet med den store betydningen.

Og her på Notodden kan vi dugnad!

I idrettslag.

I bygdelag

I velforeninger.

I frivilligheten.

På Tinnemyra.

I Tveitanbakken hvor vi fortsatt skimter Gokke Småkasin.

På Grønkjær.

I alle kriker og kroker av kommunen vår.

Mennesker stiller opp.

Ikke fordi de må. Men fordi de vil.

La meg stjele en setning fra Lions:

Når du går hjem fra en dugnad, er det alltid noen som får det litt bedre.

Det er ikke bare frivillighet.

Det er demokrati i praksis.

Det er fellesskap i arbeidstøy.

Og i lys av dugnad har jeg lyst til å trekke fram Grønkjær, arenaen som seks samarbeidende klubber gikk sammen om for noen tiår siden takket være velvillige grunneiere. Stein på stein har flittige hender og hoder med pågangsmot bygd anlegget.

Grønkjær er nå i ferd med å bli det første VI-senteret i Norge tilrettelagt for mennesker med nedsatt funksjonsevne og funksjonsfriske. Vi i Lions har har tatt mål av oss å finansiere et overnattingbygg med 40 tilpassa sengeplasser og vi trenger også din hjelp til å forebygge utenforskap og bygge likeverd.

Et VI-senter er for alle og et begrep Therese Johaug er mammaen til.

Men Notodden Energi Grønkjær Arena skal bli noe mer. Når senteret i det neste tiåret står klart til bruk, vil det være lagt ned mellom 250 og 300 millioner i anlegget som vil være banebrytende i norsk sammenheng. Det vil sette Notodden på kartet. Terje Bakka, Arve Særsland og alle de andre som har stått på og fortsatt står på der oppe fortjener applaus fra dette Torvet.

Og la det være sagt - applausen gjelder alle dere som ønsker å bidra til at Notodden blir et litt bedre sted å bo.

Nils Arne Eggen sa det kanskje bedre enn de fleste:

«Ingen blir god aleina.»

Det gjelder i fotball. Det gjelder i arbeidslivet. Det gjelder i familier. Og det gjelder i samfunnet vårt.

Ingen bygger et godt lokalsamfunn alene.

Ingen bygger demokrati alene.

Ingen bygger fremtid alene.

Vi gjør det sammen.

Og apropos demokrati …

Ta vare på dem som engasjerer seg. Ta vare på dem som stiller til valg.

Ta vare på dem som bruker tid, kvelder og energi på fellesskapet. Vi har 41 flotte politikere som vil oss alle vel, ikke skjell dem ut, ta vare på dem! La nett-trolla forstumme.

For demokratiet er sterkest når mennesker bryr seg.

Ikke bare med meninger. Men med handling.

Og vi har mye å være stolte av her på Notodden:

Av industrien vår. Av historien vår. Av menneskene våre.

Norsk Hydro var med på å bygge noe som satte oss på verdenskartet med sitt eventyr som startet i 1905. Og selv om Tinfos ikke er en del av verdensarven med unntak av kraftstasjonen på Øvre Tinfos, så satte oss også på kartet da de som den første bedriften smeltet jernmalm med elektrisk kraft i 1910.

I 2015 fikk industriarven vår status som UNESCO verdensarv.

Men det viktigste er ikke bare hva som ble bygget.

Det viktigste er hvem som bygde det.

Menneskene.

Kapitalen.

Arbeiderne.

Familiene.

Fellesskapet.

Jeg gleder meg som en unge til vi får se, høre og oppleve industrispelet knyttet til det sanne eventyret verdensnarven er.

Og når vi er inne på det med stolthet, må jeg nevne en munter historie. En sen kveldstime var Fru Flettfrid Andresen i Jacob Madgido Esps skikkelse på NRKs TV-skjerm hvor kun gjorde det klart at hun hadde forvist sin mann Flottjof til det forferdelige stedet NOTodden!

Arne Holland, bedre kjent som Tuvengubben, tok utfordringa og kontaktet meg som TA-journalist og vi lagde en sak hvor han filleristet Flettfrid for sitt stempel på byen vår. Se & Hør hang seg på, ringte meg og lurte på om det var mulig å få med Flottjof til Trondheim og Øvre Sigsaker. Ideen tente Arne, Heddalsbunad lånt av Einar Mikkelborg og av gårde dro vi til et glass sherry på Øvre Singsaker hvor Flottjof i Arnes skikkelse ga Flettrfrid klar beskjed om hvor fantastisk Notodden var. Sherry ble fortært, Se & Hør og TA lagde store saker på besøket. Flettfrid ble forøvrig invitert til Bluesfestivalen, men hun kom aldri… Likevel - stoltheten av Notodden kom til uttrykk!

Og helt til slutt …

Halldis Moren Vesaas er min favoritt og hun skrev under krigen:

"Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi."

Kanskje ligger hele budskapet for 17. mai akkurat der.

Ikke jeg.

Men vi.

Ikke alene.

Men sammen.

Ikke bare stolthet over det som var.

Men ansvar for det som kommer.

Litt på overtid tar jeg meg tid til hele diktet til Halldis med tittelen "Tung Tids tale":

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

Så takk …

Takk for at vi får bo i et av verdens beste land.

Takk for friheten.

Takk for demokratiet.

Takk for fellesskapet.

Og takk for at vi får feire denne dagen sammen i akkurat denne flotte byen med flotte mennesker.

Gratulerer, sammen er vi utrolig gode.

Ha en fortsatt fin dag.

Jens Marius Hammer, 17. mai 2026