Herold

Hilmar Eliasson heldt minnetalen for dei falne på nasjonaldagen. Her kan du lese den

Gratulerer med dagen, og takk til alle som står opp for demokrati og frihet, her representert ved Florø Hornmusikk og Florø Turn og Idrettsforening. For frivillighet er fundamentet som verner om den friheten vi har i Norge i dag.

Retten til åvære fri er viktig å ta med seg i minnet om de 34 som står nedfelt på denne minnestøtta – de fleste unge folk (i snitt 23,5 år) i starten av livet.

Det slo meg faktisk at mange av disse kan ha vært barndomsvenner av pappa, som var fallskjermsoldat under krigen – og det er derfor jeg med ærbødighet bærer hans beret i dag, til minne om disse flotte menneskene. Dette er:

• Johannes Storhaug (63 år)
• Jens Buarøy (56 år)
• Sverre Antonsen (49 år)
• Hans Joakim Hatlø (48 år)
• Bernhard Reksten (38 år)
• Ansgar Broholm (38 år)
• Leif Anton Pettersen (38 år)
• Einar Skare (36 år),
• Hilmar Hansen (35 år)
• Fridjof Urdal (35 år)
• Jostein J. Knapstad (33 år)
• Thorleif G. Helmers (32 år)
• Johannes Ø. Stavang (32 år)
• Odd Batalden (30 år)
• Mathias A. Midtbø (30 år)
• Sveinung Jensen (30 år)
• Ingvar Sagen (29 år)
• Andreas Hesjedal (28 år)
• Erling Johan Vårdal (28 år)
• Kaare Knapstad (27 år)
• Olaf Larsen (27 år)
• Nils J. Fuglesang (26 år)
• Nils Johann Kittang (26 år)
• Sigfred Sandvik (26 år)
• Atle Svardal (26 år)
• Trygve Eikevold (25 år)
• Erling Olsen (24 år)
• Arvid Steinhovden (22 år)
• Birger Bjørnsen (21 år)
• Ludvik Ludviksen (21 år)
• Malvin J. Aas (21 år)
• Olav Aas (21 år)
• Alexander Eikevoll (20 år)
• Rudolf Johannessen (20 år)

Hva friheten koster er også et tilbakevendende tema i filmen Nr. 24 om «Kjakan» Sønsteby – en gripende film som starter med at han og kompisen Einar er på fjelltur og snakker om det urolige i verden, der Einar framsnakker Hitler og hans egenskaper.

Under krigen ble Einar angiver, og Gunnar Sønsteby måtte ta det håpløse, umulige valget – likvidering av en barndomsvenn eller fellesskapets frihet. Filmen stiller det samme spørsmålet som vi bør stille i dag:

«Hva koster friheten?»

Hva kostet friheten for de som satt igjen? Hva kostet viljen til å være fri for de over 10 000 falne sjøfolkene, jøder, henretta, de som døde i fangenskap, og militære under krigen – for ikke å snakke om de 44 000 som satt i fangenskap, og traumer etter dette. I tillegg til 15 000 døde fra Sovjetunionen og 2000 jugoslaver.

Hva har det kostet for de over 100 tusen nordmenn som har deltatt i internasjonale oppdrag etter krigen, som i Libanon, Afghanistan, Balkan, og i Afrika (Libya og Mali) – og for de etterlatte etter over 100 døde. Og ikke minst de som engasjerer seg og deltar aktivt i frivillige organisasjoner som Leger Uten Grenser, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Fritt Ukraina med flere.

Hva koster det for våre venner i Ukraina, som slåss for demokratiet i sitt land og for Europa med over 600 tusen falne? Og for alle de snart 100 tusen som har mistet livet i Midtøsten de siste årene?

– Bare fordi det finnes ledere i verden i dag, som i likhet med noen før andre verdenskrig, setter sitt eget ego fremfor fred og frihet.

Og hva ervi i fredelige og rike Norge villige til å betale for friheten – Norgespris og noe dyrere diesel?? Jeg bare spør.

Men det gledermeg at så mange unge tar aktive valg og gjennomfører førstegangstjenesten med innsats for blant annet å verne om vår frihet. Mon tro om de ikke er et bedre eksempel enn flere i min generasjon er.

Filmen Nr. 24 slutter med at en ung jente og slektning av Erling, under et foredrag Gunnar holder på Rjukan, stiller spørsmål rundt disse hendelsene. Gunnar svarer unnvikende, men tar senere på dagen kontakt og forteller det hele til jenta – der de tar hverandre i hendene og Sønsteby gråter – fordi han åpnet en skuff han lukket 8. mai 1945. Det viser:

Toleranse, forståelse og svar.

For å hafrihet betinger også evne til toleranse og forståelse. Det bygger også samfunn.

Samfunnet endrer seg.Krigsgenerasjonen så enorme endringer over et langt liv. Mange av våre nye landsmenn opplever de samme endringene – ikke over tiår, men over netter. På flukt fra krig, fattigdom og undertrykkelse.

De fleste fra vårt område, som Ingvar Sagen, rømte til Shetland via sjøveien og druknet på veien over.

Min far token annen vei, 18 år gammel i aprildagene 1940, til Sverige. Her ble han nær kastet tilbake til Norge, men på grunn av sitt svenske opphav fikk han bli. Han snakket mye om hvor dårlig norske flyktninger ble tatt imot i krigens første år i Sverige.

Nå flykter folk som opplever lidelser hit, til Florø, Eikefjord, Måløy – ja, til hele Kinn. Det er ikke lett for disse, våre nye innbyggere – for de er vel våre medborgere og en del av vårt fellesskap så lenge de bor i Norge.

La oss ta godt imot dem, og spesielt de unge.

For å hedre minnet til disse falne som ofret livet for vår frihet, så avslutter jeg med en norsk oversettelse av diktet til Laurence Binyon, «For de falne», som står skrevet på Atle Svardal sitt gravsted på Florø kirkegård:

De skal ikke eldes som vi, som er igjen, eldes. Alder skal ikke trette dem. Og årene skal ikke dømme dem – når solen går ned. Og om morgenen – vil vi huske dem.

Takk.