Herold

Knappe to timer før barnetoget fyller Egersunds gater, samlet folket seg foran Egersund kirke for den årlige minnesmarkeringen ved de falne og Christen Mølbachs grav. I år var det distriktssjef i Sivilforsvaret Mariann Svanes som innledet nasjonaldagen med en tale som minner oss om den friheten vi en gang var lovet, men som aldri var en selvfølge.

– Kjære alle sammen. Kjære Egersund. Gratulerer med dagen. I dag er en god dag.

Slik lød de innledende ordene i talen, som Mariann Svanes åpnet med å minne tilskuerne på hvorfor 17. mai først og fremst er en festdag.

– I dag er en dag for flagg, for barnelatter og for å være sammen. Det er en dag for fellesskap og tilhørighet. For tradisjoner, nasjonalfølelse og stolthet. Stolthet over at vi lever i et godt og trygt land. Et land preget av demokratiske verdier og frihet. 17. mai er en festdag for å feire grunnloven vår. Som la fundamentet for folkestyret og velferdsstaten vår. Grunnlaget for det samfunnet vi er så glade i. En dyrebar arv fra 1814 på Eidsvoll, som vår egen Christen Mølbach var med å gi oss. Og som vi forvaltet med å fortsette å bygge og dyrke fellesskapet videre.

Svanes fortsetter så talen med å minne om at disse nasjonale verdiene og folkelige rettighetene ikke må tas for gitt. For 17. mai er en dag som også bærer på noe mer, noe alvorlig og noe stille.

– I en utrolig og usikker verden skal vi også ha et årvåkent blikk fremover. For i en tid hvor verdensorden er endret og rettssystemene utfordres, er også denne dagen en dag til ettertanke. For når vi står her og feirer, så vet vi at det ikke alltid har vært slik.

Hun forteller om en annerledes 17. mai – en uten flagg, og uten feiring.

– Under krigen så var 17. mai forbudt. Flagget måtte gjemmes bort, og denne dagen – som vi i dag fyller med glede – måtte denne gangen bæres i stillhet. Likevel ga ikke folk slipp. De holdt fast med det Norge var, og det Norge skulle bli. Også her hos oss tok vanlige folk vanskelige folk. Noen fraktet beskjeder, noen skjulte folk på flukt og noen tok stor risiko for at andre skulle få leve i frihet. Noen kommer aldri hjem igjen.

– Frihet er ikke en selvfølge

Distriktssjefen i Sivilforsvaret fortsetter med å fortelle at det ikke var de store navnene fra historien som har bidratt til at vi i dag lever i et fritt Norge, hvor flaggene igjen kan veive fritt. Det tok grunnlovsmenn, frihetsbekjempere, men ikke minst en handlekraftig sivilbefolkning.

– De fleste som bar motstanden, og mange av dem som bar den tyngste byrden, kjenner vi ikke navnet på. De var vanlige mennesker med familier, med håp og med liv de ønsket å leve. Likevel stilte de opp for fellesskapet og landet. Det gjør inntrykk på meg. For når en leser navn på en minnesstein eller stanser med et krigsminne, så blir historien med ett nært. Da handler det ikke lenger bare om fortiden. Da handler det om mennesker. Om liv som ble avbrutt, om familier som satt igjen, og om et ansvar som blir sendt videre til oss. Derfor er det ikke nok bare å minnes. Vi må også spør oss hva vi gjør med den arven de har gitt oss. Det handler om å være forberedt – både praktisk, men også mentalt. Til å kunne møte det som måtte treffe oss. Ved å bidra til å ta ansvar for fellesskapet, hjelpe hverandre og stå sammen. Om å bygge motstandskraft, tillit hver eneste dag. Tillit til systemene og til hverandre. Om å beskytte lokalsamfunnene våre og bidra til trygghet der folk bor. Men det handler også om noe mer. Det handler om å forvalte en arv, om å lære av de som gikk før oss – om å sørge for at frihet, trygghet og folkestyre ikke bare blir fine ord, men noe vi faktisk tar ansvar for å verne om.

Før kransene ved minnesmerket over de falne og Christen Mølbachs grav ble lagt ned, avsluttet Mariann Svanes med å poengtere hvilket ansvar den enkelte har til å bevare det frie Norge som vi i dag flagger for.

– For frihet er ikke en selvfølge, den er gitt videre til oss av mennesker som betalte en pris som vi knapt kan forestille oss. Og nettopp derfor må vi ta vare på den – ikke bare med ord, men med vilje, med ansvar og med mot til å stå opp for hverandre når det virkelig gjelder. Motstandsdyktighet bygges ut ifra den enkeltes handlinger. Kjære alle sammen, i dag skal vi glede oss, men jeg håper at vi også tar oss tid til å huske de som aldri fikk oppleve en ny, fri 17. mai. De som ga alt for at vi skal få stå her i dag. Vi må vise, i hvordan vi lever og hvordan vi tar vare på landet vårt, at deres offer ikke var forgjeves. Vi står sammen og vi står fjellstøtt.