Herold

Han har skrantet i en periode, og døden kom ikke som noen stor overraskelse, men det var likevel trist høre at Leiv Arild Pedersen har gått bort, 85 år gammel. Vi var like gamle, og jeg er vel av dem som har kjent ham lengst.

Han var lærer i heimbygda mi, Singsås i Gauldalen, på 1960-tallet, etter noen få år i samme yrke i Rindalen.

Jeg visste jo at han var musikant og musikkinteressert, og kanskje var han innom «salongorkesteret» i bygda; han kunne jo spille på alle instrumenter.

På den tid var jeg vitenskapelig assistent ved Norges lærerhøgskole, med gode kontakter i det musikkvitenskapelige miljøet. Leiv Arild søkte om opptak på mellomfag i musikk, men først etter at fristen var gått ut. Jeg grep resolutt inn, vel vitende om at han ville være en kompetent søker . Jeg var fullt klar over at han hadde absolutt gehør, og det viste seg å bli avgjørende da Professor Hampus Hult Nystrøm skulle sjekke ut kandidaten. Han slo an noen toner på pianoet, og Leiv Arild skulle gjette hvilke det var.

Da det ble ti toner, hang kandidaten fremdeles med, og ramset opp alle ti, med ett forbehold: «Den F-en der er litt lav». Da var opptaket avklart.

Han gjorde svært mye for musikklivet i Rendalen, over et bredt spekter, der han dirigerte sangkor og spilte i symfoniorkester, jazzgrupper og storband. Ikke minst har han avlet fram gode miljøer og ivrige utøvere, i ulike sjangere og på alle nivå.

Lenge var han fysisk aktiv, som turmenneske, friidrettsmann og skiløper. Men så begynte helsa å skrante, og der siste åra ble tunge for ham. Jeg var innom flere ganger på veg til og fra Oslo, og det vanket mang en middag med kaffe. Samtalen gikk ledig, og intet tema var oss fremmed.

Jeg kommer til å savne disse stundene, og lyser fred over hans minne.