Herold

Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen.

Da jeg ble spurt om å holde appell her i dag, trodde jeg først nesten ikke at det var sant.

Jeg ble overrasket. Dypt rørt. Det føltes nesten galt å si ja. Samtidig klarte jeg ikke å se for meg hvordan jeg skulle kunne si nei.

Jeg lurte selvfølgelig på hvorfor 17. mai-komiteen hadde tenkt på akkurat meg til et så ærefullt oppdrag. Roger Furu svarte at de ønsket et blikk litt utenfra — fra en som ikke er født her, men som har fått oppleve Sunndal på nært hold.

Så jeg sa ja — med tårer i øynene.

For det viktigste jeg ville bruke denne dagen til, var å si takk.

Den franske filosofen Simone Weil skrev at oppmerksomhet er den sjeldneste og reneste formen for gavmildhet.

Jeg tror det er nettopp dette vi har møtt her i Sunndal. Ikke bare hjelp. Ikke bare gode ord. Men oppmerksomhet. Et ekte menneskelig nærvær. Evnen til å se et annet menneske — ikke som et problem, ikke som en byrde, ikke som en fremmed, men som et menneske.

Kanskje er det summen av slike blikk, slike handlinger og slike møter som gir et sted sin ånd.

For jeg tror også mennesker som ikke er religiøse, vet at steder kan ha en egen stemning. Det finnes steder der man kjenner ærefrykt. Og det finnes steder der man kjenner tyngden av menneskelig smerte og urett.

Her kjente jeg noe annet fra første stund.

Jeg husker en samtale med Vigdis Utigard i de første månedene etter at vi kom hit. Hun var naboen min da, og ble siden en venn. Da vi hørte en ambulansesirene, sa hun: «Jeg blir alltid lei meg når jeg hører den lyden, for det betyr at en av vennene mine ikke har det bra.»

For meg rommer den setningen mye av Sunndal – et lokalsamfunn der folk bryr seg om hverandre og der kjærlighet og omtanke kjennes i luften og i hver lille detalj.

Kjærlighet til livet i alle sine former. Til historien. Til kulturen. Til naturen. Til barna. Til de eldre. Til dem som er svakere. Og også til de fremmede — slike som oss.

Vi ser det når noen kommer med snøfreseren etter et tungt snøfall og rydder veien ut fra huset for en sårbar, nyinnflyttet familie som ennå ikke er vant til været her — og som ikke engang vet hvor snøskuffa står.

Vi ser det når noen tar på seg nissedrakten og bruker selve julaften på å skape glede for barn her — og lar gleden bli til hjelp for barn andre steder i verden, barn som ikke er like heldige akkurat den kvelden.

Vi ser det også når titalls frivillige bruker kveld etter kveld på store teateroppsetninger. Noen står på scenen, mange arbeider stille bak den. Ikke for å bli sett, men for at noe vakkert, levende og meningsfullt skal finnes der de bor.

Og nettopp dette er, slik jeg ser det, Norges største rikdom. Og Sunndals største rikdom.

Ikke bare velferd. Ikke bare orden. Ikke bare sterke institusjoner. Alt dette er viktig. Men grunnmuren er tillit, omsorg og menneskelighet.

Ingen steder i verden er mennesker helt beskyttet mot rystelser, tap og uro. Men i et samfunn der det finnes omsorg og støtte, knuses ikke mennesket mot asfalten når det faller. Det lander mykere — i en felles dyne av omtanke. Denne støtten gir kraft til å reise seg, leve videre og igjen bli en del av fellesskapet.

Derfor vil jeg i dag ikke bare si takk.

Jeg vil også be dere om én ting: Ta vare på dette.

Ta ekstra godt vare på det. For det er ikke garantert. Det er ikke en naturlov som vil bestå av seg selv.

Vi som har søkt beskyttelse her, vet hvor fort alt dette kan gå tapt.

Når livet blir vanskeligere, når prisene stiger, når framtiden virker utrygg, og de virkelige årsakene er langt borte eller for vanskelige å gripe, kan fristelsen komme: å finne en syndebukk. En man kan rette frustrasjonen sin mot.

Ikke nødvendigvis den som faktisk har skapt problemet.

Men den det er lettest å ramme: den som står nærmest, og som har minst mulighet til å forsvare seg.

Det er her et samfunn består sin moralske prøve.

Hat kommer ofte forkledd som sunn fornuft. Som omsorg for «våre egne». Som enkle svar på vanskelige spørsmål.

Først kommer foraktens språk.

Så utestengelsen.

Og så handlinger som i går virket utenkelige.

Dette har vi sett i vår egen tid. Mange av oss som har kommet hit, har ikke bare lest om dette i bøker.

Vi vet hvor farlig det er å avfeie hat og trusler som bare ord, bare støy, bare politisk teater.

Hundretusener av mennesker, også i Ukraina, har betalt prisen for at slike signaler ikke ble tatt alvorlig nok.

En morgen ble ordene til handling.

I dag, når intoleransen igjen vokser i Europa, når harde og menneskefiendtlige ideer stadig oftere blir en del av vanlig politisk språk, har vi ikke råd til å være naive.

Når noen i årevis snakker med forakt, ydmykelse og voldelige trusler, må vi ta det på alvor.

Dette er ikke en oppfordring til frykt.

Tvert imot.

Det er en oppfordring til ansvar.

Til ikke å overlate samfunnet til hatet.

Til ikke å le av grusomhet.

Til å delta i de fellesskapene som holder demokratiet levende. Her i Sunndal finnes det heldigvis mange slike levende fellesskap: idrettslag, kulturorganisasjoner, frivillige initiativer, fagforeninger, politiske partier og åpne møteplasser der terskelen er lav, og der mennesker kan finne sin plass og lære å handle sammen.

For slike fellesskap blir enda viktigere i møte med likegyldighet, ensomhet og radikalisering.

Det som generasjoner har bygget her, må ikke få bli ødelagt av kynisme og frykt.

For kjærlighet er ikke svakhet.

Kjærlighet er en form for styrke.

Det er evnen til å være rettferdig også når vi er slitne. Det er evnen til å beskytte den som er svakere, også når mengden leter etter noen å legge skylden på.

Og hvis vi i dag, på Grunnlovsdagen, snakker om frihet, demokrati og fellesskap, må vi huske dette: Alt dette hviler ikke bare på lover.

Lover er viktige. Institusjoner er viktige. Staten er viktig.

Men ingen grunnlov lever av seg selv.

Den lever i mennesker.

I måten vi snakker til hverandre på.

I om vi klarer å se et menneske i den fremmede.

Sunndal har gitt oss nettopp denne følelsen: at et menneske kan bli sett, tatt imot og beskyttet. Ikke fordi det er en av «våre». Men fordi det er et menneske.

For oss vil dette aldri være en liten ting.

For oss er det en gave.

Derfor vil jeg i dag si takk én gang til.

Takk for oppmerksomheten, som virkelig er en av de reneste formene for gavmildhet.

Takk for menneskeligheten som har gitt oss kraft til å leve videre.

Ta vare på den menneskeligheten.

Ta vare på denne kjærligheten som en av de største verdiene vi har.

For den bygger. Den bærer. Den redder.

Takk.