Herold

1. mai er vårens vakreste eventyr. Det er mange gode grunner for nordmenn til å være litt høye på oss selv denne dagen.

Hvilken mobilisering i alle lokalsamfunn! De jublende smårollingene er nasjonens stolthet. Så vanvittig mange feststemte og pyntede mennesker. Befriende fritt for militære parader. Det er ikke soldater som marsjerer, men barna.

Men det gir seg ikke selv. Dugnad er viktigere en bunad.

Smartembed for Smartembed for Smartembed for https://www.eub.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=339809

Nasjonalsymbol

Det er gjerne Karl Johan i Oslo, det enorme barnetoget – for øvrig en tradisjon som ble innstiftet rundt 1870 – og den vinkende kongefamilien på Slottsbalkongen, som illustrerer folkefesten. Med Eidsvollsbygningen i vårt distrikt, Grunnlovens vugge, er imidlertid 17. mai-feiringen ekstra spesiell også på Romerike.

Blant Eidsvolls grønnende trær. Det storslagne parkområdet på Eidsvoll Verk er et nasjonalsymbol og et kulturhistorisk ankerfeste. Carsten Ankers herskapelige hus ble tilbakeført til 200-årsjubileet i 2014, nøyaktig slik det var da eidsvollpionerene i hektiske vårdager i 1814 la grunnlaget for vår uavhengighet.

Tåler svulstige taler

Tusenvis av mennesker er til stede gjennom dagen. Det starter med flaggheisingen og bekransningen av Henrik Wergeland-statuen, eidsvollingen som lærte oss å feire nasjonaldagen som barnas dag og ga oss deres nasjonalsang, «Vi ere en Nation vi med».

1. mai er dagen for de store ord i talene, ord som alle andre dager i året ville blitt karakterisert som svulstige og floskler. Men de funker helt greit og forventes 17. mai: Frihet, folkestyre og fedreland. For ikke å snakke om «Ja, vi elsker» og alle de andre sangene, spekket med nasjonalfølelse. Alle kan dem mer eller mindre utenat. I alle fall første verset.

Lov å elske

Wergelands «Smaaguttenes Nationalsang» som var det opprinnelige navnet på diktet fra 1841, tar vel kaka med «Et Fædreland vi frydes ved», «Hvor godt og vakkert Norge er», «Jeg vil det elske til min Død» og «Hvor er vel Himlen mere Blaa?».

Det er lov å elske sitt land. Så lenge nasjonalfølelsen ikke bikker over i reinspikka nasjonalisme og agg mot andre, skal vi unne oss å være litt stolte av oss selv og landet vårt på 17. mai. Vi hyller demokratiske prinsipper som ivaretar individets rettigheter uansett hudfarge og etnisk opprinnelse.

Flagget vårt

Det er knapt noen som vifter flittigere med flagget enn nordmenn på nasjonaldagen. Rødt, hvitt og blått. Det norske flagget, slik vi kjenner det i dag, ble vedtatt av Stortinget i 1821 etter forslag fra stortingsrepresentant og eidsvollsmann Frederik Meltzer (1779-1855) fra Selvstendighetspartiet.

Etter noen tiår med unionsmerke i svenske og norske farger øverst i det venstre hjørnet – også kalt sildesalaten – ble det ekte flagget igjen heist ved unionsoppløsningen i 1905.

Takknemlighet

Fra 1814 og fram til i dag har vårt land vært med på litt av en reise. Fra å være Europas fattigste nasjon, er Norge i dag et av de mest velstående land i verden. Vi har mye å være takknemlige for.

På 17. mai er det de djerve eidsvollsmennene vi må takke, men særlig alle foreldre som gjennom en gedigen dugnadsinnsats, plasserer vår nasjonaldag i verdens elitedivisjon. Den fabelaktige folkefesten lages ikke av seg selv.

Foreldre i sving

1. mai er offisiell fridag i Norge, men er også den aller største dugnadsdagen. Mange mennesker er i sving fra tidlig morgen til kveld, uten å få ei krone i lønn. Barnetog og skolearrangementer med underholdning, leker, pølser, vafler og is er helt sentrale og tradisjonsrike deler av feiringen.

For ikke å snakke om flinke barn, ungdommer og voksne som går skoene av seg for å gi oss hornmusikk. Ingen 17. mai uten.

Takk skal dere ha!

Nei, alt var ikke bedre før

Søndagshandel: Er det på tide å tenke nytt?

Derfor er de så vanskelige å bli kvitt

Søpla vi aldri blir kvitt

Det smeller støtt og stadig på E6 – hvorfor snakkes det ikke om elefanten i rommet?

Reels i sak