Herold

– Frihet er ikke en målstrek, men en stafettpinne som stadig overrekkes til nye generasjoner, skriver Ellen Fladeby.

Gratulerer med dagen. Gratulerer til deg, og du som bærer flagget med stolthet. Gratulerer, og takk, til alt og alle som har bidratt til at flagget vårt kan heises så høyt. Gratulerer til Norge: som nasjon, folk, og hjem.

Dagen i dag er for å feire. Vi feirer kampen som en gang var, vi feirer demokrati, kjærlighet, selvstendighet og tillit. Dagen feires med borgertog og barn med is dryppene ned de små, frie hendene deres. Vi feirer med ordet «gratulerer» som forveksles mellom både kjente og ukjente.

Noen ganger tenker jeg at 17. mai er en pustepause fra all uroen som bråker på TV-skjermen og slår mot oss i avisene. En pause hvor vi kan ta igjen pusten, og huske. For det vi feirer i dag, er ikke en selvfølge. De fleste av oss har vært så heldige og vokst opp i fred, tillit og trygghet. Og det er kanskje på grunn av kontrasten mellom disse aspektene at vi må feire, fordi vi vet hvor skjør tryggheten egentlig er.

Og de som engster seg mest over at den skjøre tryggheten en dag skal smuldre opp, er ungdommen. Over halvparten av unge bekymrer seg for framtiden og uroen som smitter av på verdensbilde. Bak alt vi later som vi er, gjemmer det seg en redsel. En frykt for framtiden. Vi er redde, redde for flukt, krig og hat som overvelder oss.

For ja, hat vokser. Det brer seg over oss, drukner oss i frykten og holder hånden over øynene våre så lyset ikke slipper inn. Og noen ganger, endrer hatet realiteten til uskyldige mennesker. For hvorfor må noen flukte, mens andre lever i fred. Hvorfor blir noen tråkket ned, som om de ikke bærer navn, identitet og verdi. Hvorfor blir noen forlatt på samfunnets veikant, mens resten av oss går videre.

Og det er ikke bare i landene på TV skjermene og i avisene at hatet vokser. Det er også her, rundt oss. Rasistiske, homofobiske og diskriminerende kommentarer og nedlatende holdninger er blitt til en del av den daglige kosten for oss alle. Det er få som aldri har følt at de er litt mindre verdt, på bakgrunn av hatkommentarer som blir slengt mot dem, uten at de nødvendigvis har gjort noe galt. Flere og flere føler seg utenfor, oversett.

På personlig plan, går det ikke mer enn et år, uten at enda en venn har valgt å ta sitt eget liv, fordi hatet og mørket tok overhånd. Det går ikke mer enn noen måneder eller uker, før jeg ser nye tall på stigende barnefattigdom, økt polarisering og splittelser og mobbetall som topper grafene. Det går ikke mer enn en dag, uten nye innblikk i livene til de rundt meg som opplever meningsløshet, urettferdighet, og håpløse momenter.

Så nei, det er kanskje ikke så rart at ungdommen er redde. At vi frykter for hatet som vokser og gror og planter sine røtter i splittelse og utenforskap. Men heldigvis, er det noe som gror enda raskere. Kjærlighet. For selv om hatet noen ganger roper så høyt at det skjærer i ørene, så hvisker kjærligheten til oss enda tydeligere. Ikke fordi den er svak, men fordi den vet at vi allerede lytter. For vi vil noe bedre. Vi er noe bedre.

Det er vi som er kjærlighet, håp, og grunnlaget for en 17 mai i hundrevis av år til. En 17 mai, en frihet, et demokrati, et fellesskap. Vi er kjærligheten. Kjærligheten tar vare på hverandre, ser hverandre, og overdøver alt av hat. Sammen styrker vi hverandre, holdet, og Norge som helhet. Norge som hjem.

For frihet er ikke en målstrek, men en stafettpinne som stadig overrekkes til nye generasjoner. Til ungdommen. En stafettpinne som har blitt båret i fortiden, på vegne av framtiden.

1. mai viser oss hvor denne stafettpinnen en gang var. Og løpet har vært godt, men vi er langt fra ferdige. I sprekkene mellom hatet, der vil håp og kjærlighet vokse. Det er det som samler oss, som bærer oss videre, og som gir oss styrken til å fortsette å bygge på det demokratiet de før oss har gitt alt for. For Norge. For oss. For hjem.

Det er dette vi feirer i dag. At friheten, gleden og tilliten enda lever, i barna som synger, i flagget som vaier, i hendene som holder hverandre. At stafettpinnen bæres videre, av oss alle sammen, som et lag. Og når vi løfter blikket og ser hverandre, på tvers av alder, bakgrunn og tro, da vet vi at håpet lever.

Så lenge vi velger hverandre, velger fellesskapet, velger kjærligheten, vil 17. mai alltid være mer enn en dag. Det vil være et løfte. Et løfte om å fortsette å bygge landet vårt: skritt for skritt, hjerte for hjerte.

Gratulerer med dagen. For Norge. For hverandre. For framtiden. For det vi kaller hjem.

Line (39) deler sine 17. mai favoritter – slik imponerer du gjestene

Bli med i årets borgertog og vis fram mangfoldet i Sarpsborg

Alt du må vite om 17. mai-feiringen: Barnetog, parkering og hentesoner