Herold

Tale ved de alliertes graver på Ekeberg.

Kjære alle fremmøtte.

Vi feirer 17. mai i fredens og frihetens tegn, kledd til fest med glade rop og flott musikk. Samtidig har vi en politisk situasjon i verden, der vi er usikre på hvem vi får hjelp og støtte fra, dersom vi skulle komme i krig igjen. Det er derfor ekstra hyggelig og en stor ære å få stå her for å hedre de som en gang fant det riktig å hjelpe oss. Sandefjord var ikke midtpunktet, ei heller et kjerneområde for strid under 2. verdenskrig. Allikevel besluttet allierte å sende støtte til vårt område.

107 fly ble sendt fra England til Norge 28. Desember 1944, for å blokkere fjorder og havner mot tyskerne. To av disse flyene, Halifax fra Royal Canadian Air Force fikk Sandefjord som mål. Der skulle man droppe miner i fjorden til hinder for tyske skip. Deretter skulle flyene returnere til base i England.

Ikke alle hjelperne kom trygt hjem igjen. Det ene flyet ble skutt ned av tysk luftvern, og et mannskap på 7, endte sine dager her.

Et demokrati med likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet, kommer ikke av seg selv. Vi blir utfordret på vårt verdigrunnlag hver eneste dag.

Vi er samlet her på Ekeberg gravlund i dag, for å hedre de som kjempet for oss og våre felles verdier. 6 soldater fra Canada og en britisk.

Vi minnes også krigens umenneskelige handlinger. Da 2 krigsfanger, en russisk og en ukrainsk, ble skutt av tyske fangevoktere, fordi de ville ta imot mat fra en velmenende, liten, norsk jente.

Vi står her framfor minnesmerkene, for å hedre disse menneskene, som ved sine lidelser og tapte liv, ble veivisere for oss andre om at dette ikke må skje igjen.

Vi legger ned kranser til ære og minne om de som falt, og at vi må verne om vår såre frihet.

Tale ved Sjømenns minne i Sandefjord:

Vi står ved monumentet som er satt opp til minne om Sjøfolkene som døde under sitt virke på havet. Noen på Hvalfangst, noen i Handelsflåten og noen som deltakere og hjelpere i konflikter og krig.

Monumentets tekst sier; Her i ro ved dette minne, skal vi våre kjære finne, føle at vi er hos dem. Her kan vi la tårer falle, de som gjelder alle de som ei fikk sine hjem.

Sjøfolkene var gutter som raskt måtte bli menn. De forlot alle en trygg havn, i håp om å komme tilbake og bidra til et godt fundament for byen Sandefjord. Fundamentet ble godt, men ikke alle klarte å komme hjem igjen.

Noen, den gang som nå, ble igjen der ute i havets mørke favn. De etterlot seg kun minnene og en tom favn på land.

De ble «stjålet» fra oss. Noen i sin beste alder, med livet foran seg. Noen med umistelig kunnskap, som kun erfaring kan gi.

Byen vår var og er en stor bidragsyter til den norske sjøfarten. Vi led derfor store tap på havet. Tap som rammet hardt i lokalsamfunnet, spesielt under de 2 verdenskrigene.

Våre kvinner og menn er fortsatt ute i en utrygg verden, og gjør sitt beste for at vi skal kunne stå her i dag. Vi gleder oss over freden og friheten, som dessverre ikke kommer uten kamp og vern.

Når vi nå, på selveste 17. mai, legger ned en krans til minne om disse sjøfarerne, tenker vi på de*res heroiske innsats gjennom slit og krig. Vi sender dem og deres kjære familier, de beste tanker, med håp om at dette bidrar noe til bedre å leve med sorgen.*

Vi lyser fred over deres minne.

Og med dette legger vi i ydmykhet ned en krans til deres ære.