I kveld huska jeg hvorfor jeg elsker fotball
Det betyr ingenting om det heter Obos-ligaen eller Champions League.
Det rant inn.
Alt starta med et idiotisk straffespark etter et par minutter.
Ărten brente sjanser, ingen uttelling. Det murra pĂ„ stadion. TillĂžp til buing fra publikum da gutta gikk i garderoben.
Da det tredje mÄlet til Ranheim rant inn og Godset sÄ ut som en passiv gjeng som hadde gitt opp, skal jeg Êrlig innrÞmme at en liten flik av meg tenkte:
«Fy faen, dette orker jeg ikke mer.»
Jeg tipper jeg ikke var alene pÄ Marienlyst.
Der og da,pÄ selveste fotballens festdag, spilte hjernen min av filmen om en ny drittsesong.
Jeg sÄ for meg flere mÄneder med middelmÄdighet, tÞffe hÞstdager og smÄsure, pliktoppfylte intervjuer i pressesonen hver bidige helg.
Det fÞltes sÄ uendelig tungt. Slik det sÄ ofte gjÞr nÄr fotballen viser sin aller mÞrkeste side.
SÄ snudde alt. Til det sykeste jeg kan huske Ä ha opplevd pÄ denne stadionen pÄ mange, mange Är.
Det som skjedde ute pÄ matta i andre omgang, handler om mer enn taktiske justeringer. Det handler om den uforklarlige, mentale mekanismen som kun finnes i fotball.
Marcus Mehnert.
Han fortalte at han plukket opp ballen pĂ„ 0â3, sĂ„ Sebastian Pingel inn i Ăžynene og sa: «Vi kommer til Ă„ snu det.» Det er en form for breial, nesten naiv tro, som du enten mĂ„ elske eller riste pĂ„ hodet av. Men han mente det. Jeg mĂ„tte spĂžrre ham flere ganger om det var sant, men det var ikke noen lĂžgn i Ăžya pĂ„ Mehnert.
Pingel trodde pÄ det. Gutta trodde pÄ det.
Og pÄ venstrebackensto Victor Dedes og pisket innlegg etter innlegg.
Den danske unggutten la ikke skjul pÄ at det var tÞft: «Det skal jeg ikke stÄ og lyve om, man har det tÞft mentalt pÄ 0-3» innrÞmmet han etterpÄ.
Men da Fredrik Ardraa, som spilte nesten hele kampen med en lĂ„rhĂžne som stivnet mer og mer for hvert minutt, banket inn 3â3, var eksplosjonen pĂ„ Marienlyst stadion et faktum.
Men idrett er ingen dans pÄ roser.Ranheim gikk i angrep. En uforstÄelig situasjon der Godset satte ballen i eget mÄl og Þdela hele festen til 3-4.
SĂ„ dukker jammen Ardraa opp igjen.
Slutt pÄ tullet. Han bare limte ballen i krysset, han.
«Jeg har aldri truffet sÄnn i hele mitt liv», sa 19-Äringen etterpÄ. Det var et Þyeblikk av ren magi, skapt av en spiller som var sÄ tom for krefter at han mÄtte hinke av banen like etterpÄ.
NĂ„r Marcus Mehnert til slutt satte spikeren i kista til 5â4, var det som et prisvinnende drama som blir spilt inn pĂ„ Gateway studios.
Mehnert selv var sÄ full avkramper at han knapt skjÞnte hvordan han klarte Ä lÞpe bort til supporterne for Ä feire.
Men han hadde bÄret Godsets angrep i 90 minutter. PrÞve, og feile. PrÞve, og feile.
Jeg satt igjen pÄ pressetribunen, sÄ utover et kokende stadion, og kjente gÄsehuden reise seg.
Denne kvelden minte meg pÄ hvorfor fotball er sÄ vanvittig bra.
Det handler ikke om liganavn.
Uansett om det er Obos-ligaen eller Champions League: FĂžlelsene er nĂžyaktig de samme. Den intense smerten ved Ă„ ligge under 0â3, og den ubeskrivelige, nesten vektlĂžse gleden over Ă„ snu det til 5â4.
Takk for pÄminnelsen, Godset.
Jeg lover Ă„ ikke tvile igjen.
I hvert fall ikke fÞr pÄ onsdag.
Tips meg Daniel