Herold

Kultur og lesing er ikke bare "til pynt", det er avgjørende infrastruktur på linje med veier, helse og skole. Kommuner som investerer i dette, investerer i framtida, skriver Ketil Kolstad i Helgetanker.

Historier har aldri vært luksus her i nord. De har vært kompass i mørket, fellesskap i motvind og grunnmuren i språket barn møter verden med. Likevel er kunst og kultur for barn blant det første som kuttes når budsjettene strammes. Det er som om vi har glemt at demokratiet vårt hviler på noe så enkelt – og så skjørt – som barns evne til å forstå seg sjøl, andre og verden.

Dette er mine første helgetanker på trykk. Som ny i byen nærmer jeg meg oppgaven med en god dose ærefrykt. Hva om jeg bommer? Hva om jeg ikke kjenner de lokale debattene godt nok? Eller – den snikende frykten – hva om jeg rett og slett er for dum for oppgaven?

Jeg pleier å spøke med at jeg vokste opp i en «umøblert heim». Ikke på grunn av økonomi, men fordi bokhyllene sto tomme. Foreldrene mine hadde verken interesse for eller kunnskap om kunst og kultur. Jeg er ikke aleine. Mange barn vokser opp uten voksne som kan hjelpe med lekser, anbefale bøker eller åpne dører til kulturlivet. Også her i Rana.

For meg var redningen ei tjukk eventyrbok. Den åpna verden, tente en hunger etter flere historier og ga meg mot til å oppsøke nye. Det fikk jeg hjelp til gjennom skolen, biblioteket, kulturskolen, teaterlaget og frivilligheta – hele frontlinja av mennesker som gjør kultur tilgjengelig for barn. Og som hvert år må leve med trusselen om kutt.

Samtidig går utviklinga i feil retning når det gjelder barns lesing. Ikke bare leser de mindre; stadig flere strever med å forstå det de leser. Dette følger dem videre i livet. Universiteter tilbyr nå kurs i å lese lange og sammensatte tekster – fordi mange studenter mangler grunnleggende leseferdigheter.

Da jeg leste meg opp på situasjonen i Rana-skolen, fant jeg et bilde som både er midt på treet – og urovekkende. I nasjonale prøver fra 2023 ligger 25 prosent av femteklassingene på laveste nivå i lesing. På 8. trinn er andelen 12 prosent. Ikke katastrofe – men langt fra godt. Og samtidig viser en rapport fra 2023 at Rana kommune bruker mindre per elev enn mange andre kommuner. Bemanninga er anstrengt. Flere steder er det for få voksne på jobb både i barnehage og skole.

Så hva gjør vi? I juli 2025 lanserte regjeringa Leseløftet – én milliard kroner ekstra, daglig lesekvarter og mer papirbasert lesing. Det er gode signaler. Men mange av tiltakene som blir løfta fram – som styrking av skolebibliotek og mer litteraturformidling – er vanskelig å finne igjen i statsbudsjettet for 2026.

Derfor må kommuner som vår gjøre egne valg. For barn og unge, særlig i distriktene, kan tilgang til kulturskole, teater, bibliotek, gode lærere og litterære opplevelser være forskjellen på å føle seg sett – eller glemt. Kultur og lesing er ikke bare til pynt, det er avgjørende infrastruktur på linje med veier, helse og skole. Kommuner som investerer i dette, investerer i framtida.

Jeg vil særlig løfte fram eksemplet Lillehammer. De har som en av få kommuner klart å snu leseresultatene. Hvordan? Med en lokal lesestrategi som samler skoler, bibliotek, barnehager og kulturliv. De satser på overganger mellom trinn, og på å gi alle elever rikelig tilgang til litterære opplevelser – rundt 20 arrangementer i året, mot rundt 3 nasjonalt. Det viser at systematisk arbeid nytter.

Men ansvaret ligger ikke bare hos kommunen. Vi har det også hjemme hos oss sjøl. Noe av det mest virkningsfulle – og hyggelige – for å styrke barns leselyst er høytlesing. Det å lese på sengekanten knytter historier til trygghet og kos, ikke til plikt. Det gir barn et fortrinn som ingen skjerm kan erstatte. Vi er våre barns første og viktigste rollemodeller.

Så ta deg en pause. Lukk laptopen, legg bort mobilen. Les høyt. Les sammen. De historiene vi deler med barna våre i dag, kan bli retningen de finner verden med i morgen.