Pasienten i Salten og pÄ Helgeland lever ikke i et nordnorsk gjennomsnitt
Plus
Helse Nords kommunikasjonsdirektĂžr Kim Hannibal Hannisdal skriver at jeg har helt rett nĂ„r jeg sier at PCI-saken handler om livskvalitet etter infarkt â ikke bare om hvorvidt du er i live 30 dager eller ett Ă„r senere. SĂ„ langt er vi hjertens enige. Likevel gjĂžr han akkurat det denne debatten ikke tĂ„ler mer av: gjemmer bort det mĂ„let som styrer alt annet â tiden det tar fĂžr blodĂ„ren faktisk Ă„pnes.
NĂ„r viktigste indikator blir usynlig
Hannisdal viser til Hjerteinfarktregisteret og slĂ„r fast at overlevelse, hjertefunksjon og pasientrapportert livskvalitet i Nord-Norge er like bra eller bedre enn ellers i landet. Det er fint Ă„ fĂ„ bekreftet, og ingen har hevdet noe annet. Men dette er gjennomsnittstall for en hel landsdel. De sier ingenting om forskjellen mellom dem som bor innen kort helikopteravstand fra UNN i TromsĂž â og dem som sogner til BodĂž nĂ„r PCI-laben er stengt.
Her treffer tidligere kommunikasjonsdirektĂžr i Helse Nord, Kristian Fanghol, spikeren pĂ„ hodet i kronikken han skrev i Dagens Medisin i desember i fjor. Han minner om at Hjerteinfarktregisteret selv har varslet at dĂždelighet er en indikator de «slutter Ă„ bruke», fordi den ikke anses som god nok til Ă„ mĂ„le behandlingskvalitet. I stedet peker registeret â og European Society of Cardiology â pĂ„ noe langt mer brutalt og konkret: tid til Ă„pning av blodĂ„rene.
Fanghol skriver: «Indikatoren, tid til Äpning av blodÄrene, omtales ikke i styresaken og presenteres bare summarisk i rapporten. Slik vises ikke store forskjeller i hvor fort folk fÄr behandling. OmrÄder utenfor UNN scorer aller dÄrligst i Norge.»
Tydeligere kan det knapt formuleres. Det viktigste mÄlet for kvalitet ved akutt hjerteinfarkt blir enten utelatt eller pakket inn i gjennomsnittstall som skjuler geografiske forskjeller. NÄr Hannisdal nÄ peker pÄ «gode resultater», velger han samme spor.
Pasienten bor ikke i et gjennomsnitt
Det virker betryggende Ă„ si at «Nord-Norge» har like god livskvalitet etter infarkt som resten av landet. Men ingen pasient bor i et gjennomsnitt. Du bor enten i et omrĂ„de der du nĂ„r PCI i tide â eller i et omrĂ„de der du i beste fall kommer fram etter treâfire timer.
Fanghol beskriver dette som PCI-sakens store dilemma: Omkring TromsĂž fĂ„r befolkningen i stor grad tilgang til anbefalt akutt PCI, fordi senteret er dĂžgnĂ„pent. Omkring BodĂž fĂ„r du det bare dersom du har flaks med klokkeslettet. Er det helg eller natt, tar samme behandling treâfire timer. Like tilstander fĂ„r altsĂ„ ikke samme sjanse for godt resultat â selv om lovverket sier at «like tilfeller skal behandles likt».
Hannisdal oppfatter ikke dette. Han lÞfter blikket til et nivÄ der forskjellen mellom BodÞ og TromsÞ lÞses opp i et behagelig nordnorsk gjennomsnitt. Der ser alt bra ut. Problemet er at hjertemuskelen ikke forholder seg til snitt-tall, men til minutter uten oksygenrikt blod til hjertet.
En ny utredning endrer ikke fakta
Hannisdal viser ogsÄ til at Helsedirektoratet nÄ utarbeider nasjonale retningslinjer, og at debatten dermed er «lÞftet til nasjonalt nivÄ» der den hÞrer hjemme. Det er riktig at en slik prosess kan vÊre viktig.
Men det slĂ„r meg hvor ofte denne utredningen brukes som begrunnelse for ikke Ă„ gjĂžre noe nĂ„. Den brukes av Helse Nord, av helseministeren og nĂ„ ogsĂ„ av kommunikasjonsdirektĂžren som en pauseknapp: Vi mĂ„ vente. Vi mĂ„ se. Vi mĂ„ ha mer kunnskap. Resultatet er det samme â pasientene i Nordland mĂ„ leve videre med et dĂ„rligere akuttilbud, mens de som argumenterer for dĂžgnĂ„pen PCI i BodĂž, slites ut av en prosess som aldri blir ferdig. Alt dette i en sak der hovedpremisset â at PCI er gullstandard innen 90 minutter â allerede er anerkjent av fagfolk i hele Europa, inkludert Norge.
Tror noen seriĂžst at en ny norsk utredning skal komme fram til at hjertemuskelen i Nordland tĂ„ler treâfire timer oksygenmangel bedre enn hjertemuskel i Oslo og Arendal? At 90-minuttersgrensen, som bygger pĂ„ solide data, plutselig ikke gjelder nĂ„r du bor mellom Helgeland og TromsĂž?
Utredninger kan avklare organisering, ressursbruk og prioriteringer. De kan ikke forhandle med det medisinske kunnskapsgrunnlaget.
Likeverdighet i praksis â ikke pĂ„ papir
Hannisdal skriver at han Ăžnsker en debatt med «oppmerksomheten rettet mot kvalitetssikrede fakta, og om de viktigste behandlingsresultatene». Nettopp derfor er det vanskelig Ă„ forstĂ„ at han unngĂ„r Ă„ forholde seg til den mest grunnleggende indikatoren vi har ved akutt hjerteinfarkt: tiden det tar fra diagnosen stilles til blodĂ„ren er Ă„pnet. NĂ„r vi vet at denne tiden i praksis er vesentlig lengre for dem som sogner til BodĂž enn for dem som sogner til TromsĂž, er det ikke et sidepoeng â det er selve kjernespĂžrsmĂ„let.
SĂ„ lenge Helse Nord kommuniserer med gjennomsnittstall for en hel region, vil forskjellen mellom dem som har et dĂžgnĂ„pent PCI-tilbud og dem som ikke har det, alltid se mindre dramatisk ut enn den faktisk er. Men pasienten i Salten og pĂ„ Helgeland lever ikke i et nordnorsk gjennomsnitt. Han eller hun lever med vissheten om at tiden til behandling er kort dersom infarktet kommer pĂ„ dagtid, og dramatisk lengre dersom det kommer om natten eller helg. Hvis «like tilfeller skal behandles likt» skal vĂŠre mer enn en formulering i lovverket, mĂ„ Helse Nord vĂŠre villig til Ă„ diskutere dette Ă„pent â ikke gjemme det bak pene gjennomsnitt.
Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345