Herold

Vi må bevege oss forbi forestillingen om at voldelig ungdom alltid er et produkt av et ødelagt hjem.

Når myndighetene konsekvent messer om «sårbarhet», påfører de en dobbel bør til familier som har gitt barna sine alt: trygghet, kjærlighet og grenser – bare for å se dem slukes av gatas kyniske tiltrekningskraft.

For foreldre er ikke tragedien mangel på omsorg, men følelsen av maktesløshet i et samfunn der narkotika flyter fritt i barnas digitale hverdag.

Nå er Hovseter på politiets problem-liste

Kynisk gruppepress

Å ensidig stemple kriminell ungdom som «sårbare» er en forenkling som tåkelegger at kriminalitet også er et valg, og et resultat av kynisk gruppepress.

Når systemet nekter å se at volden også gror i møblerte hjem, svikter de ikke bare rettssikkerheten; de tråkker på foreldre som sitter igjen med knuste liv og en urettferdig merkelapp av svikt de aldri har fortjent.

Mørket er over hele landet: 15-åringen som satte fyr på en buss. Grov vold utført av kjente gjengangere. Drapsplaner i Kristiansand.

Nylig ble tre 16-åringer i Oslo siktet for grovt ran, grov voldtekt og frihetsberøvelse. Politiet mener de handlet organisert og planlagt.

Selv om det bak eksemplene kan skjule seg sårbare enkeltskjebner, ser vi også det stikk motsatte: Unge involvert i alvorlig kriminalitet som kommer fra «møblerte hjem», med rammer og omsorg.

Uansett bakgrunn må vi tørre å kalle handlingene det de er: Det er kynisk, organisert og brutal kriminalitet som legges til en voksende liste av nye, grove hendelser.

De er ofte kjent

Det mest urovekkende med den alvorlige ungdomskriminaliteten er hvor sjelden den kommer overraskende. De det gjelder er som oftest kjent for skole, politi og barnevern.

Varslene er sendt og bekymringsmeldingene ligger i bunker. Likevel skjer det. Igjen. Hjelpeapparatet er for tregt. Tiltak kommer og går, relasjoner brytes, og ansvaret flyttes mellom etater.

Mens den tynnslitte førstelinjen løper mellom saker, navigerer politiet i et rettslig tomrom i møte med mindreårige. I tillegg vinner rusen aksept gjennom passivitet, og foreldre overlates til en kamp de ikke kan vinne alene.

De ringer støtteorganisasjoner i fortvilelse, fordi de er overlatt til seg selv.

Ungdomskriminaliteten har blitt mer alvorlig

Familier tør ikke å varsle

Dette er ikke tilfeldige enkelthendelser; det er symptomer på et system som har mistet kontrollen og ansvarlige myndigheter toer sine hender og kaller det «komplekst».

Men for de unge er dette en hverdagslig realitet. Glattcelle og nye pågripelser blir sett på som midlertidige avbrudd, og mye forblir usynlig av frykt og skam i familier som ikke tør å varsle.

Å forebygge romantiseringen av rus og vold, krever at vi river ned den falske fasaden av status som selges på sosiale medier. Vi må tilby en sterkere identitet enn den gata tilbyr.

Et utvasket begrep

Kriminaliteten oppleves ikke lenger som et unntak, men som en del av bakgrunnsstøyen i samfunnet. «Ungdomskriminalitet» høres ut som en teknisk merkelapp, et utvasket begrep.

Vi kan ikke lenger akseptere at et fragmentert hjelpeapparat lar ungdom falle mellom stoler mens rus og vold eskalerer. Vi må slutte å bortforklare valg med traumer alene.

Politiet må få reelle sanksjonsmuligheter, barnevernet må få verktøy til å intervenere og forebygging må bli en varig prioritering – ikke et blaff i en valgkamp.

Hvis ikke vil systemsviket fortsette. Varslene vil fortsette å drukne i byråkrati, helt til gata tar neste barn. Da sitter vi der igjen, bekymret over en katastrofe alle visste ville komme.

Dette debattinnlegget ble først publisert på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.

Han har 410 ubesvarte meldinger. Nå ringer også «kidsa fra Holmenkollen»

Bekymret for konsekvensene: – Dette er viktig

Lovet å løfte området: – Ingenting har skjedd