Harstad Tidende holder til i Harstad og er regionavis for kommunene Harstad, Tjeldsund, Kvæfjord, Evenes og Ibestad

Hvor mange grøftekanter finnes langs en vei?

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Skrevet av Eva Marie Storø, Kvæfjord SV

I tilknytning til fremlegg av årets reviderte statsbudsjett varsler regjeringa tiltak for å redusere den statlige detaljstyringa i kommunene. Forslagene gjelder blant annet oppheving av kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven, og handler om hvilke profesjoner kommunene minimum må ha knyttet til seg. Regjeringen foreslår også å lempe på dagens detaljerte krav for ansettelse i lærerstilling på ulike trinn i skolen.

Konsekvensen av endringene innebærer at det er kommunene selv som skal stå for vurderingen av hvilke stillinger og hvilken kompetanse man trenger i helse, omsorg og oppvekst. Mulig det er en måte å løse mangelen av fagpersoner i disse yrkene på, men en stimuli for å sikre flere fagpersoner for fremtidens innbyggere er det ikke.

I dag snakkes det stadig oftere om beredskapsbygging og eldrebølge. Hvilken beredskap ligger det i å bygge ned kompetanse for de menneskene som skal betjene kommunens helsehjelp for innbyggerne? Tror regjeringen for ramme alvor at fremtidens anslått økende helse- og omsorgsbehov løses av mindre kompetanse og færre fagpersoner? Det skaper i alle fall ikke den ultimate tryggheten for innbyggerne.

«En hinsides dårlig idé», sa Lill Sverresdatter, leder av Norsk Sykepleierforbund om regjeringens forslag om å fjerne kompetansekravene i kommunehelsetjenesten. En hinsides dårlig idé kan man også si om forslaget om å lempe på kompetansekravene for ansettelse i skolen.

I 2013 gikk Høyre og Fremskrittspartiet til valg på å gjøre lærerutdanningen til et femårig masterstudium. Samtidig skulle det satses på etter- og videreutdanning for lærere i skolen. Solberg ropte med sterk stemme at «Vi trenger ikke flere lærere – vi trenger bare bedre lærere»!

I 2015 kom Solbergregjeringen med nye og skjerpede kompetansekrav for undervisning i basisfagene i skolen. Dette var kompetansekrav som også fikk tilbakevirkende kraft for tidligere utdannede lærere på barne- og ungdomstrinnet. Rundt 30 000 lærere mistet, med et pennestrøk, muligheten til å undervise i fagene de tidligere var funnet kompetente for å undervise i. Mange av disse hadde flere titalls år med erfaring i disse fagene, men ble ikke funnet gode nok. Med seg fikk de en plikt, men ingen rett, til videreutdanning. Det hører med til historien at også regjeringspartiet Ap stemte for denne kompetanseskjerpingen.

Derfor er det nesten ikke til å tro at en Ap-ledet regjering kravler opp fra en grøftekant, løper over veien og hopper ned i grøfta på andre siden. For nå skal man lempe på kravene en lærer trenger for å tilsettes i den norske skolen. Det skal de gjøre mens verden trenger mer kunnskap! Er det ikke lenger kunnskap som skal bli den nye oljen? Det er i det minste å håpe at regjeringen sikrer at kravet om en lærerutdanning vil ligge fast.

Den norske fellesskolen vil trenge nasjonale føringer også fremover. Å overlate kompetansevurderinger helt og fullt til den økte kommunale fleksibiliteten kan gi uante konsekvenser. En risiko er at det kan gi større ulikheter mellom kommuner. Det vil igjen utfordre prinsippet om en likeverdig skole.

Jeg vil på det sterkeste anmode regjeringen om å unngå grøftekantene og heller holde seg på veien ved å møte fremtiden med god nasjonal standard, også hva angjelder kompetanse i helse, omsorg og oppvekst. Det ville være hva jeg kaller trygg styring.