Herold

Kjære alle som mener at bunaden har krympet i skapet, kjære deg som ikke har bunad, og like kjære oss alle sammen som i snø og frostrøyk på nasjonaldagen vil synge “Våren” av Grieg og legge et varmende norsk flagg rundt skuldra på alle som fryser.

Siden sist har Balder bivånet opptil flere katastrofer og nedturer, og med håp om at det kan letne litt for de hardest rammede litt lenger nedi vegen her, hvis vi tar det verste først og med en gang, ja, så gjør vi det, sammen.

Det er rart med det, har Balder tenkt, at alt som ikke forventes, eller som er så til de grader utenkelig at ingen engang har hatt fantasi nok til å bringe muligheten inn på banen, når da katastrofen først inntreffer, det er da selvfølelse, stolthet og identitet rystes ned til et nivå så langt under grunnvoldene at ingen makter å se så mye som et lite gløtt av lys, noe sted.

Balder har både fantasi og evne til innlevelse, egentlig, men det var først da han leste lederen i den nærværende, garnert med kors og ramme og mye nellik og granbar, at begrepet kollektiv sorg ble til å forstå, under tittelen “sjokktapet som må forklares”.

Elverum Håndball tapte for Drammen, med bare ett mål hver gang, i to kamper, og røk rett ut av norgesmesterskapet, uten å ta seg til finalen. “

At Elverum ikke er i finalen er nær skandaløst”, skriver en sterkt beveget lederskribent, særlig med tanke på at Elverum har vært i sluttspillfinalen hvert eneste år siden 2010.

Alvoret understrekes over hele førstesiden, som preges av et portrett av Elverum Håndballs særdeles pregede Kristian Stranden, ved siden av tittelen “Over og ut”.

Hvor ufølsom det kan være mulig å være akkurat i denne sakens anledning, er Balder svært usikker på, men det kan være lov å tenke i retning av at «You can’t win them all”, altså at du ikke kan vinne alt over alt alltid. Og det er nok bra, særlig i idrett.

Balder har tenkt, at kanskje er det helt greit å gå på en smell hvert 15. år, også i Elverum.

Balder vurderte en stund å henge på “Heia Drammen” akkurat her, men kom fram til at det har han nok ikke helse til, i hvert fall ikke etterpå.

Over til økonomi, og et håp om bedring. I Balders verden er dette håpet uløselig knyttet til lottomaskina hos Norsk Tipping, som så langt ikke har levert noe i nærheten av hva vi håper på.

Det gjør vel heller ikke Norges Banks Ida Wolden Bache, selv om det her nå går oppover, på rentestigen. Balder vet ikke hva som henger sammen med hva, men kanskje svenskene har noe å lære oss.

Her om dagen leste Balder, i redaktørstyrte og troverdige Aftenposten, at “Sverige har lav rente fordi inflasjonen beregnes på en annen måte enn i Norge”.

Begrepet “svenske tilstander” har så langt vært noe negativt belastet, men Balder anbefaler at vår sentralbanksjef trykker på «svenskeknappen» før neste rentemøte i Norges Bank.

Da skal Balder holde tunga rett i munnen, og i hvert fall der, og ikke mene noe som kan påvirke pågående streiker og lønnsforhandlinger akkurat nå, men det må være mulig å mene at en ølstreik i tida som kommer, det må da være å anse som særdeles upassende, og særlig for Jonas og gjengen som har prøvd å være såpass folkelige som de har vært, og gått inn for øl på pub også etter klokka tre på natta, slik at folk som drekker tungt ikke må gi seg med det før siste VM-målet i fotball er scoret utpå morrakvisten.

Hva som skjer vet ikke Balder, men streiker de som kjører ut øl og brus, da blir det bare vann fra krana på pub’n hele kvelden.

Litt både mal- og apropos, kanskje, men nylig døde fagforeningskjempen Gunnar Nordby, nær 84 år gammel.

Nordby ble kalt “fagforeningenes fagforeningsleder”, han var sentral i Norsk Grafisk Forbund i en mannsalder, sloss for grafikernes rettigheter inn i solnedgangen da avisene ble digitalisert og den eneste som har klart å fremforhandle “kompensasjon for bortfall av ulempe”.

Fryd over Gunnar Nordbys minde.

Da synger vi sammen “Våren” av Grieg, ettersomatte “Kom mai du skjønne milde” bare fyrer oppunder Trond Vivelstads bastante oppfatning om at den menneskeskapte klimaoppvarmingen er oppskrytt, midt i mai med snødrev og frostrøyk.

Uansett, 17. mai synger vi også “Ja vi elsker dette landet” alle sammen, vi skal være stolte og glade og vaie med flaggene som symbol på varme og fellesskap i et Norge som alltid må ha “Det store vi” i seg.

Balder leser akkurat nå Einar Skjæraasen, og siterer ei strofe som passer bra, “du er sjøl en liten vek én, du trøng sjøl en storebror”.

Det er kaldt om dagen. Legg det norske flagget rundt skuldra på en som frys.

Ha en fin 17. mai.

Hilsen Balder