Herold

ADHD synes ikke alltid utenpå – og noen av oss blir ikke trodd før halve livet er gått ADHD blir ofte misforstått. Mange forbinder ADHD med barn som ikke klarer å sitte stille, bråker i klasserommet eller hele tiden avbryter andre.

Men ADHD kan se helt annerledes ut. Hos mange synes det nesten ikke utenpå. For noen handler ADHD ikke først og fremst om å være “hyper”.

Det kan handle om et konstant kaos på innsiden. Tanker som aldri stopper. Vansker med å starte på oppgaver, selv når man virkelig vil. Problemer med å holde fokus, planlegge, fullføre, regulere følelser og få hverdagen til å fungere. Det kan se ut som latskap. Det kan se ut som dårlig vilje. Det kan se ut som umodenhet, rot eller manglende ansvar. Men bak dette kan det ligge en hjerne som hele tiden jobber på høygir, samtidig som den strever med struktur, regulering og gjennomføring.

Dette vet jeg fordi jeg selv har levd med konsekvensene. Jeg ble tidligere diagnostisert med lett psykisk utviklingshemming.Den diagnosen fulgte meg i mange år og påvirket hvordan jeg ble forstått av systemet, hjelpeapparatet og kanskje også av meg selv. Når en slik diagnose først står i papirene, kan den bli som et filter alt annet tolkes gjennom. Konsentrasjonsvansker, uro, følelsesmessige reaksjoner, skolevansker, problemer med struktur og vansker med å få livet til å gå rundt kan da bli forklart som “en del av” diagnosen man allerede har.

Men hva om forklaringen er feil?I mitt tilfelle ble ADHD først forstått altfor sent. Den gamle diagnosen ble senere fjernet, og jeg fikk ADHD-diagnose. For meg var ikke det bare et nytt ord på et papir. Det var en forklaring på et helt liv med kamp, misforståelser og følelsen av å ikke bli sett riktig. Det er vanskelig å forklare hvor mye en feil diagnose kan ødelegge. Den kan påvirke skolegang, jobbmuligheter, selvfølelse, psykisk helse, relasjoner og troen på egen framtid. Den kan gjøre at man blir undervurdert. Den kan gjøre at man mister muligheter. Den kan gjøre at man begynner å tro at man er mindre i stand til ting enn man egentlig er. Og kanskje verst av alt: Den kan gjøre at riktig hjelp aldri kommer. For meg handler dette ikke bare om ADHD. Det handler også om rettssikkerhet.

Det handler om hva som skjer når systemet tar feil, men ikke vil ta ordentlig ansvar for konsekvensene. Jeg har forsøkt å få ansvar plassert gjennom pasientskadeordningen, men slik saken står, har Norsk Pasientskadeerstatning ikke erkjent ansvar. Slik jeg opplever det, sitter jeg igjen med skadene, konsekvensene og årene som gikk tapt – mens systemet i stor grad fraskriver seg ansvaret. Det gjør vondt. For dette handler ikke om å lete etter noen å skylde på for alt i livet. Det handler om å bli tatt på alvor når en feilvurdering har fått store konsekvenser. Det handler om å få anerkjent at en diagnose ikke bare er et ord i en journal. En diagnose kan forme hvordan et menneske blir møtt, hvilke muligheter man får, og hvilken hjelp man ikke får. Derfor mener jeg det er livsviktig at helsevesenet, skolen og hjelpeapparatet blir flinkere til å se hele mennesket.

Man må tørre å stille spørsmålet: Kan dette være ADHD – selv om personen allerede har en annen diagnose?For en person kan ha én diagnose og samtidig ha ADHD. En person kan også ha fått en diagnose tidligere som ikke forklarer vanskene riktig. Da må systemet være villig til å se på saken på nytt, ikke bare gjenta gamle vurderinger. ADHD er ikke alltid synlig. Mange lærer seg å maskere. Man skjerper seg. Smiler. Later som man har kontroll. Bruker enorme mengder energi på å virke normal. Men inni kan det være kaos, uro, skam og utmattelse. Når dette blir oversett, kan mennesker miste år av livet sitt. Jeg skriver dette fordi jeg vet hvor alvorlig det kan bli når man ikke blir forstått riktig.

Jeg skriver det for alle som har blitt kalt late, vanskelige, umodne eller håpløse, når de egentlig trengte utredning, forståelse og riktig hjelp. Jeg skriver det også fordi gamle diagnoser ikke må få lov til å stenge døren for nye vurderinger. Ingen skal reduseres til en diagnose som ikke passer. Ingen skal bli sittende fast i en forklaring som er feil. Ingen skal måtte bruke halve livet på å bevise at de faktisk har strevd. ADHD synes ikke alltid utenpå.Men for den som lever med det, kan det kjennes hver eneste dag. Og når systemet tar feil, må det også finnes vilje til å ta ansvar.