Herold

Hurra for 17. mai!

1. mai er rett rundt hjørnet, og jeg for min del går omkring med telefonen konstant stilt inn på lydopptak. Nå er tiden da man skal sanke godord og positive kommentarer for et helt år!

Hva jeg snakker om? 17. mai, hører dere, og korpsbevegelsen. Vi som spiller i korps, kan nemlig i det meste av mai måned innkassere all verdens komplimenter for innsatsen og forsikringer om hvor uunnværlige vi er. Det stilner fort etterpå, så det er akkurat nå man må få det med seg.

Det er fint å høre at man er uunnværlig, at ting simpelthen ville slutte å fungere uten ens innsats. Men korpsene oppstår ikke med et trylleslag ved påsketider og går opp i røyk igjen til pinse – den som vil ha korps til 17. mai, må finne seg i dem resten av året også. Det å spille musikk, uansett sjanger og type ensemble, krever kontinuerlig innsats hele året gjennom; det fordrer kunnskap og kompetanse og ... muskler! Jo da, mer om det seinere.

Tenk for en gave korpsene – og øvrig frivillig musikkliv – er til samfunnet!

Vi stiller opp på 17. mai så langt vi bare rekker – selvsagt! – og sørger for musikk i togene, og for små og store konserter rundt omkring. Det skal likevel sies at det er vesentlig færre korps nå enn tidligere, så det kan være vanskelig å rekke rundt til alle de lokale togene, men det er en annen diskusjon. Som absolutt må tas, i oktober, for eksempel.

Uansett: vi er der hele året og gjør mye mer! Takket være korpsene får en del av ungdommen grunnleggende musikkunnskap, ikke minst får de basal teoretisk kompetanse. I skolekorpsene tar vi det sakte og bygger stein på stein, fra enkel notelære og instrumentopplæring til bredere forståelse av samspill og hvordan det fungerer. Det er et utmerket springbrett for å delta i alt fra kor til rockeband seinere i livet.

Den som ikke ble med på dette toget som barn, kan likevel slenge seg på i voksen alder – det er fullt mulig å lære seg det viktigste nå også, men det krever litt innsats.

Spander et semester eller flere på Kulturskolen for å få inn det grunnleggende, gå deretter til et av korpsene og be om å få være med og få en form for fadderordning i korpset – det er utrolig hvor mye man lærer av å sitte ved siden av noen som er bedre enn en selv! Har man en gang lært noter, har man en kjempefordel, det innebærer mye mindre arbeid å «bare» lære seg et nytt instrument, eller å gjenoppfriske et instrument man spilte for et par evigheter siden.

Jeg treffer stadig folk som forteller at de har spilt noe en gang for lenge siden, og at de teller på knappene hvorvidt de skal eller ikke skal begynne igjen. Det er egentlig bare å hive seg rundt; gjenoppfrisk litt noter og litt grunnleggende spilleteknikk og grep og gå til et av korpsene – og gjør det nå, ikke vent til du er blitt verdensmester. Du kommer nemlig aldri til å synes at du er god nok. Igjen: det går mye fortere framover om man kommer seg inn i et miljø der man kan lære av andre.

Alle skal uansett være klar over at det tar en stund før det begynner å låte bra – det er helt normalt å gå gjennom faser der man lyder som Hurtigruten under innseiling eller en forkjølet gås i motvind, men det blir bedre jo mer man øver.

Byens hele tre voksenkorps har ulike profiler og satsingsområder, det er bare å velge det som passer en best: Vikabandet satser på en årlig storoppsetning av et kjent verk eller tema, Mo hornmusikk har deltakelse i NM i janitsjar som sin hovedsak gjennom året, og Gruben musikkorps har blant mye annet sin årlige stemningskonsert i desember. Og alle korpsene gjør for all del en hel masse resten av året òg, men dette kan kanskje sies å være hovedsaken, det man profilerer seg med.

De fleste av oss som er med, er ikke og skal aldri bli profesjonelle musikere. Noen øver overhodet ikke hjemme mellom korpsøvelsene, noen øver daglig og systematisk, og de fleste befinner seg et sted imellom. I korpsene vil man stort sett oppleve å få oppgaver som står i forhold til ferdighetsnivået. Det spennende er at dette nivået ikke er hogd i stein, det kan man påvirke gjennom egeninnsats!

Øver man mye og grundig, blir man raskt belønnet med mer krevende oppgaver, og om man ikke har så mye tid å bruke på øving, finnes der gjerne enklere stemmer som ikke fordrer så mye.

Akkurat nå er vi alle i gang med oppkjøring mot 17. mai, og da er det én ting som gjelder: muskler. I armer og bein, så klart: beina får sitt etter hvert som de fleste av oss skal marsjere i en del tog, og alle skal bære instrumentet, stort eller lite.

Spesielt slagverkernes armer får kjørt seg gjennom dagen, de har nemlig aldri pause så lenge toget er i gang. For oss blåsere er det i munnområdet – lepper, tunge, kjever – at slaget står. Musklene i munnområdet oppfører seg akkurat som alle andre muskler, de kan både trenes og sløves. Får de for mye juling, er der bare melkesyre igjen, og tonene man produserer, blir flate og trange og sure. Der du (nesten) alltid kan tvinge deg til å sette ett bein foran det andre og på den måten ta et slags steg til uansett hvor sliten du er, kan du ikke nødvendigvis presse fram toner når leppene er tilsvarende slitne – er musklene oppbrukt, får man ikke tonene ut.

Derfor er mengdetrening og øving og mer øving så nødvendig før maratondager som den syttende. Repertoaret er innøvd på dette tidspunktet, og man kan det man skal kunne sånn noenlunde, men man må holde musklene ved like og aller helst forbedre dem, slik at man holder gjennom alle tog og konserter dagen bringer med seg. Til gjengjeld kan man få en fantastisk 17. mai om man har det rette grunnlaget inne!

Det blir gjerne et par skritt eller flere i løpet av dagen òg, og man kan være mørbanket så det rekker når dagen går mot slutten. I armer og bein, i munnområdet og i hodet for øvrig. Til gjengjeld har man den gode følelsen å ha gitt et ordentlig bidrag til feiringen.

Vår familie har som fast rutine å spise middag på restaurant når alt er avsegstyrt – ja da, vi kunne sikkert fått bedre og billigere mat alle andre dager enn akkurat 17. mai, men det spiller ingen rolle; det privilegiet det er å sette seg ned og bli servert akkurat denne dagen, trumfer alt annet.

Et siste hjertesukk: kan ikke noen ordne det sånn at 17. mai alltid faller på en fredag eller lørdag, sånn at man alltid har en fridag til å ta seg inn etterpå? Jeg bryr meg ikke om hva man egentlig måtte gjøre med kalenderen for å få det til, bare fiks det!

God 17. mai, folkens!