Herold

Det er lett å forstå frustrasjonen til Liesl Mindt i Lier Frp når hun skriver at kommunale regler kan oppleves omfattende og prosessene tunge i byggesaker. De fleste ønsker forutsigbarhet, respekt for egen eiendom og muligheten til å skape noe for seg selv og familien. Eiendomsretten er en viktig verdi i samfunnet vårt.

Men debatten som nå løftes om at «folk ikke lenger eier eiendommen sin», overser en langt større og mer alvorlig utfordring: Hva skjer med samfunnet dersom hensynet til fellesskapet stadig må vike for den enkeltes ønsker og økonomiske interesser?

Vi lever i en tid der klimaendringer allerede påvirker natur, matproduksjon og lokalsamfunn. Matjord bygges ned bit for bit, samtidig som verden blir mer urolig og behovet for å kunne brødfø egen befolkning blir viktigere enn på lenge. Naturmangfold forsvinner i et tempo forskerne advarer sterkt mot. Dette er ikke teoretiske framtidsscenarier. Det skjer nå.

Da kan vi ikke møte disse utfordringene med et samfunnssyn der enhver begrensning oppfattes som et angrep på personlig frihet.

For eiendomsrett har aldri vært absolutt. Den har alltid vært balansert mot hensynet til andre mennesker og til samfunnet som helhet. Nettopp derfor har vi lover, planer og reguleringer. Ikke for å straffe folk, men for å sikre at summen av alles valg ikke skaper problemer vi senere ikke klarer å løse.

Hvis alle kun skal få utvikle egen eiendom ut fra hva som gagner dem selv økonomisk, hvem skal da ivareta de langsiktige hensynene? Hvem skal beskytte matjorda når det alltid finnes gode argumenter for å bygge litt til? Hvem skal ta vare på naturen når hvert enkelt inngrep isolert sett virker lite?

De største samfunnsproblemene oppstår sjelden fordi ett menneske gjør noe dramatisk. De oppstår når veldig mange gjør litt av det samme, uten å ta ansvar for helheten.

Det som virkelig burde bekymre oss, er derfor ikke først og fremst at fellesskapet stiller krav. Det er utviklingen mot et samfunn der stadig flere kun vurderer saker ut fra egne interesser, og der ord som fellesskap, solidaritet og ansvar for kommende generasjoner mister betydning. Vi ser allerede tegnene. Motstanden mot klimatiltak øker dersom de koster noe personlig.

Hensynet til natur omtales som et hinder. Felles regler blir fremstilt som mistenkeliggjøring. Samtidig vokser forventningen om at egne behov alltid skal komme først.

Det er en langt farligere utvikling enn at kommunen stiller krav i byggesaker.

For et samfunn fungerer ikke bare fordi mennesker har frihet. Det fungerer fordi friheten balanseres av ansvar. Ansvar for naboen, for naturen, for matvaresikkerheten og for generasjonene som kommer etter oss.

Hvis vi mister den balansen, risikerer vi å bygge ned ikke bare matjord og natur, men også selve tilliten og samholdet som det norske samfunnet er bygget på.

Da står vi igjen med et samfunn der alle kjemper for sitt – og færre kjemper for det vi skal eie sammen.