En ny russetid – men er det egentlig noe å feire?
«Endelig en ny russetid» var GDs overskrift på lederplass (12.5). Avisa applauderer en ny æra og et brudd med en russekultur preget av festing, eksamenskonflikter, ekskludering og kommersielt press.
Det høres lovende ut – men bildet er langt mer sammensatt.
Ja, noe er endret. Skriftlig eksamen er flyttet til før russefeiringen, og enkelte typer russebusser er forbudt. Det kan gjøre feiringen både tryggere og mindre ekstrem.
Samtidig er ikke de grunnleggende utfordringene forsvunnet. Kommersielle aktører påvirker fortsatt russetiden sterkt, og både forventninger og gruppepress starter tidlig i videregående skole.
Presset er altså ikke borte – det har bare skiftet form.
Endringen av eksamenstidspunktet har dessuten en tydelig bakside. Elevene får færre undervisningstimer før skriftlig eksamen, og når feiringen likevel starter før skoleåret er avsluttet, risikerer man at festingen tar overhånd i den viktigste perioden fram mot standpunktkarakterer og muntlig eksamen.
Når festen fortsatt kommer før testen, er det vanskelig å tolke det som noe annet enn en nedprioritering av skolen. Dette er det grunn til å problematisere, ikke applaudere. For hva signaliserer vi egentlig til elevene når feiring og fest fortsatt får prioritet foran læring og faglig avslutning?
Som lektor i skolen er det vanskelig å rope hurra for en slik utvikling.
Den norske russefeiringen virker i økende grad utdatert. Det har den selv dokumentert gjennom flere år – med ekskludering, økonomisk press og en kultur der status ofte veier tyngre enn fellesskap.
Kanskje burde vi løfte blikket ut over våre egne grenser. I Danmark finner vi en avgangsfeiring som i større grad er inkluderende og samlende. Der feirer hele klassen sammen, uten ekskluderende grupper og uten et massivt press om å investere i busser, klær og utstyr. Økonomi spiller en mindre rolle, og konkurransen om å ha det «største og beste» er langt svakere. Dermed blir også selve opplevelsen mer lik for alle.
Endelig en ny russetid
Like viktig er det at den danske feiringen skjer etter at eksamen er over. Da er skolen fullført, og feiringen får sin naturlige plass som en avslutning, ikke en forstyrrelse. Elevene kan feire med god samvittighet – og med en følelse av faktisk å ha fullført noe.
Selve feiringen er også preget av fellesskap og tradisjon. Klassen reiser sammen fra hjem til hjem, foreldrene bidrar, og det skapes felles opplevelser og minner på tvers av sosiale skillelinjer. Luen, med sine ulike farger og merker, fungerer som et synlig symbol på gjennomført utdanning – ikke russedresser og alt annet «stæsj» som (i noen grad) fungerer som et statussymbol basert på økonomi og eksklusiv sosial tilhørighet.
Kanskje er det også et uttrykk for en forskjell i verdier. Danskene framstår ofte som mer dannede, med en sterkere forankring i tradisjoner, kulturarv og folkeskikk. Kunnskap og klassiske dannelsesidealer virker fortsatt å stå sterkt. I Norge, derimot, kan velstanden fra oljen ha bidratt til en mer materialistisk kultur, der ytre symboler og forbruk får større plass.
Det er et problem for elever (og skolen), fordi den skaper sosial sammenligning, økt prestasjonsangst og utenforskap. Verdifulle menneskelige egenskaper blir nedprioritert når status måles i ting og opplevelser.
En ny russetid bør ikke bare handle om å flytte datoer eller regulere busser. Den bør handle om hva vi ønsker at feiringen skal være – og hvilke verdier den skal bygge på.
Først da kan vi snakke om en reell fornyelse.