Herold

Akkurat nå er mange opptatt med å finne fram søljer og flagg. 17. mai kommer brått på hver eneste vår, enda så vant vi burde være til denne dagen! Da kan det kanskje være en trøst at folk var like uforberedte før.

Det planlegges 17. mai i hovedstaden. Minnestøtten over stortingsmann Christian Krohg skal avdukes på selve nasjonaldagen. Den snart 25 år unge Henrik Wergeland har fått i oppdrag å holde tale.

Han blir så begeistra over oppdraget at han begynner å feire 17. mai allerede kvelden før! Ute på byen snubler han over sin venn Carl Roosen, en løytnant som må være på Fredriksten festning klokka 12. «Da rekker vi å feire 17. mai fra midnatt til klokken 02!» foreslår Wergeland, og Roosen er enig. Skål!

Gutta får tak i et hotellrom, skaffer et utvalg drikkevarer, og sprer ryktet om at det er fest på gang. Venner og bekjente velter inn, en del uvenner også, men stemninga står i taket, du verden som gratis drikke kan forene de hissigste motstandere.

Når Carl Roosen må begi seg av gårde, følger det skrålende selskapet ham en bit på veien. Men ikke før har Roosen har stabla seg inn i hestedrosjen, begynner folk å krangle. Wergeland er kjent for å være en villbasse, og havner ikke uventa i slagsmål. Heldigvis er bestevennen Georg F. Lerche der, og rutinert fisker han vår drukne dikter ut av nevekampen.

I firetida våkner Lars Tønsager av at noen dundrer på døra hans. Der står en tydelig påseila Wergeland, uten jakke og med opprevne bukser. Mens Wergeland raller i vei om nattens hendelser («to fiskere sloss om skjorten min!»), prøver Tønsager å minne vennen på hvilken dag det er om få timer. Han får manøvrert Wergeland ned i en sofa, der han sovner på et blunk og snorker med innlevelse.

Dagen gryr 17. mai. Wergeland skal være på plass ved Nybrua klokka 08. Rundt 09 klarer Tønsager endelig å få liv i ham. Det blir eggedosis med konjakk til frokost, før den tålmodige vert sender Wergeland til en felles venn for å låne seg antrekk.

Per Fauchald hever ikke et øyenbryn over at det står en småfull dikter med sovesveis på trappa hans og ber om å få låne klær. Fauchald utstyrer Wergeland med bukse, vest og en pen vadmelsjakke. Etter to begre konjakk løper en takknemlig Wergeland i retning Nybrua, der minnestøtten og publikum venter.

To timer forsinka skrider Wergeland smilende opp på sokkelen. Det er stint av folk, flere tusen har samlet seg til feiring. Wergeland leter i innerlomma etter talen. Talen! Den ligger jo i jakka han mista på byen i går!

Det er bare en ting å gjøre. Wergeland trekker pusten og improviserer. «Medborgere! Vi står her ved en borgeråndens triumfstøtte, ved et fedrelandets alter!» Noen jubler. Oppmuntringa, sola og konjakken gjør ham varm, og han kaster seg ut i en hyllest til sitt hjemland. «Her er alle samfunnsforskjeller strøket ut, alle nordmenn stillet sammen og like gode!»

Langt fra alle hadde sans for den bråkete unge Wergeland i 1833. Men talen går for å være en av hans beste. Takket være venner som Lerche, Tønsager og Fauchald ble det en fin 17. mai for Wergeland, selv om han var alt annet enn forberedt.

Og om du føler deg både furet og værbitt allerede nå, mens du lurer på om nylonflagg bør strykes og om bunadsskoene til minsten passer, ta et skikkelig magadrag av vårlufta og husk at det blir 17. mai uansett. Det trenger ikke være perfekt. Du kommer langt med gode venner i nødens stund.

God nasjonaldag!