Herold

Alt som er godt er usunt! Det er et faktum smaksløkene mine gir blaffen i. Skikkelig deprimerende greier. Å gjøre smaksløkene til lags er enkelt, men de roper dessverre ikke på mer laks. Kampen for å overhøre dem er beinhard. Jeg har ofte tatt det som en mann – gitt opp og latt dem vinne. Men i år har jeg forsøkt å overhøre brølet fra «ganen». Trening har det også blitt.

Når jeg går fort på tredemøllen eller løfter vekter ligger det i sakens natur at hjernen må ha noe annet å beskjeftige seg med. Ellers kan man lett bli «tullerusk» – en «diagnose» som ble brukt i gamle dager på folk som hadde «tørna». Treningsspillelisten min på Spotify heter «trøst på tredemøllen.» 15 bra sanger som stort sett handler om å drikke øl. The Dublinners er en av favorittene. Medlemmene der brukte mer tid på puben enn på treningsstuido for å si det forsiktig.

Jeg finner absolutt ingen glede i å trene. Det er ren og skjær plikt. Jeg trener kun fordi folk som skal ha greie på slikt sier det er bra. Derfor er det logisk å trene, men morsomt er det ikke. Smaksløkene derimot – de driver ikke med logikk. De er nytelsessyke.

Folk løper på tredemølle som om de hadde fanden selv i hælene – men de færreste ser på det som straff. Men jeg har ant at opphavet til denne merkelig innretningen – som får deg til å løpe; ingen steder, må ha en svært mørk forhistorie.

The Penal Treadmill heter opphavet. Den ble «oppfunnet» av den britiske ingeniøren Sir William Cubitt i 1818. Han syntes fangene i det lokale fengselet drev med lediggang, og ville derfor gi dem noe å fylle dagene med. Dermed ble fangene beordret til å gå på trinnene til et stort hjul som roterte og ga kraft til å male korn eller pumpe vann. Forfatteren Oscar Wilde var en av dem som måtte gjennomgå denne straffen under sitt fengselsopphold.

Han var kjent for sitt utsvevende liv og mente at han kunne utstå alt, bortsett fra fristelser. Med andre ord som mine smaksorganer. Men han slo også fast at «å leve er det sjeldneste i verden, de fleste mennesker bare eksisterer.» Det merkes spesielt godt på tredemøllen. Det handler mer om eksistens, enn om livsglede.

Å trene er et forsøkt på å svømme litt motstrøms i livets elv. Forsøke å utsette alderdommen lengst mulig. Men det er vanskelig og det gis ingen garantier. Men jeg holder på og er dermed i ferd med å ødelegge mitt renomme som ølhund med snute for det gode liv. Jeg skal ikke moralisere og gi andre råd. Også der hadde Wilde noen tanker. Han mente at «det eneste man kan gjøre med gode råd er å gi dem videre. Selv har man aldri noen nytte av dem.»