Herold

Kunstens trange kår handler om elendig organisering.

Gjelsvik bio

I BA 25. april hadde Geir Luedy et innlegg om kunstnerøkonomi. Den daglige lederen i musikkpromoteringsbyrået Made Management er sjokkert over det lave nivået på inntekt fra kunstnerskap.

Han refererer til forfatteren Hilde Østby. Hun har offentliggjort royalty-regnskapet for sin siste utgivelse på det renommerte forlaget Gyldendal. Utbetalingen var på ynkelige 15 000 kroner.

Østby har regnet seg frem til at inntjeningen tilsvarer en timelønn på tredve kroner for hennes arbeid. Hun tar det for gitt at forlagets rengjøringspersonale er mye bedre betalt enn henne.

For min egen del kjøper jeg ikke akkurat den sammenligningen. Ingen seriøs forfatter er drevet av behovet for en anstendig timelønn. Å skrive er en møysommelig prosess. Det tar den tiden du trenger.

Men problemstillingen rundt underbetaling av kunstnerisk virksomhet er viktig. Her til lands går et betydelig antall kreative mennesker for lut og kaldt vann, i kroner og øre sterkt undervurdert i forhold til verdiene de faktisk bidrar med.

Geir Luedy mener altså at situasjonen er hårreisende, og slår et slag for en større samfunnsmessig ansvarlighet: «Kultur er selve limet som binder oss sammen gjennom felles historier, verdier og tradisjoner. Det gir oss en dyp følelse av tilhørighet og identitet.»

En kulturnasjon på 30 kroner timen

For meg, som har levd i forfatterøkonomiens berg-og-dalbane gjennom hele mitt mangslungne yrkesliv, er det ikke vanskelig å sette pris på slike heiarop.

Personlig skal jeg ikke klage. Det har gått greit. Men jeg føler med de nye slekter som må hevde seg innenfor en stadig sterkere økonomisk brutalitet.

Luedy har rett i at kunst og kultur er selve byggeklossene i formingen av et nasjonalt fellesskap – ikke minst i møtet med den store verden.

Hva hadde Norge vært kjent for på attenhundretallet uten Ole Bull? Uten Grieg? Uten Ibsen? Uten Munch? Hvilken betydning hadde det ikke at norske forfattere innenfor en tjuefemårsperiode kunne innkassere tre nobelpriser i litteratur: Bjørnson, Hamsun, Unset.

The Grieg Economy

Som internasjonal kulturleverandør har nasjonen vår alltid vært cutting edge. I disse dager fortsetter det med navn som Fosse, Knausgård, Nesbø, Andsnes, Kygo, Walker, Aurora, Girl in Red og Mayhem.

Likevel befinner kulturfeltet seg i en prekær situasjon. Joachim Trier feirer sin triumf i Hollywood, samtidig som norsk filmindustri opplever en dyp krise. Flinke folk går uten jobb.

At dagens kulturpolitikk virker retningsløs og uten ambisjoner, er så sin sak. Vi sliter med en kulturminister som bidrar med lite annet enn å kaste glans. Men miseren har en lang forhistorie. Og en god del av skylden må kulturarbeiderne ta på sin egen kappe.

Kanskje er det på tide å rette blikket mot hvordan andre aktører innretter seg?

Et av de mest interessante – og rareste – fenomenene i norsk samfunnsøkonomi er det årlige jordbruksoppgjøret, som pågår i disse dager.

Der krever bøndene, gjennom sine organisasjoner, statlig understøttelse for å komme på høyde med andre grupper i samfunnet. Og selv om bondelagene sjelden blir fornøyde, får de stort sett gjennomslag for økte bevilgninger.

I år beløper kravet seg til 4,2 milliarder. Statens tilbud er 3,2.

Bøndene erselvstendig næringsdrivende. De har sine private bedrifter, er sine egne lykkesmeder. Hvorfor skal akkurat denne gruppen har krav på at «inntektsgapet må tettes», og få spesialbehandling av staten? Hva med andre i en lignende situasjon?

Det normale innenfor kunstnerstanden er å ikke kunne leve av sin kunstneriske virksomhet. Eksempelvis har norske billedkunstnere en medianinntekt på 74.000 kroner. Løsningen er å ha en annen jobb ved siden av, slik mange bønder har det.

Men frittstående kulturarbeidere kan bare drømme om å få et årlig lønnsoppgjør på toppen. Så her er det mye å lære om måten å bruke sin samfunnsmakt på.

I dag er det cirka 35.000 personer som driver aktivt jordbruk i Norge, og bare 5500 er heltidsbønder. Hvor mange selvstendig næringsdrivende kulturarbeidere som finnes, er vanskelig å tallfeste. Statistisk sentralbyrå opererer med anslagsvis 93.000.

I antall slår kulturarbeiderne bøndene ned i støvlene. Men hvorfor kan deres livsvilkår likevel så lett neglisjeres av det offentlige? En åpenbar årsak er elendig organisering.

Innenfor kulturfeltet finnes det et konglomerat av interesseorganisasjoner, gjerne i strid med hverandre. Et aktuelt eksempel er krangelen mellom Den norske Forfatterforening og gjøkungen Forfatterforbundet, om stipendmidlene som bibliotekvederlaget frembringer.

Med mangeårig fartstid som styremedlem i DnF, krymper jeg meg under dårskapen i en slik konflikt.

Kulturlivet kjennetegnesav intern konkurranse om fellesskapets almisser: kunstnerlønninger, stipender og prosjektstøtte. Noen kommer godt ut, til forkleinelse for andre.

På en arena preget av splitt og hersk gjelder det å ha spisse albuer. Gjerne handler det om å være flinkere til å skrive søknader enn å lage kunst.

Behøver det å være slik? En forening av kulturlivets kampkraft, i en effektiv paraplyorganisasjon etter mønster fra jordbrukssammenslutningene, ville kunne gjøre underverker for kunstnernes privatøkonomi.

Enkelte vil hevdeat deres kår ikke er et offentlig anliggende. Hvorfor skal fellesskapet bry seg om overlevelsen til akkurat slike yrkesgrupper? Bøndene, på sin side, skaffer oss i det minste mat.

Mennesket lever ikke av brød alene, står det i Skriften. Eller som Geir Luedy uttrykker det: «Vi har råd til å være en krigsnasjon og en oljenasjon. Men har vi råd til å slutte å være en kulturnasjon?»

Vi vil ha mer film!

Solgte kunst for over en halv million på to timer: – Jeg er sjokkert