Herold

Summetonen er Bergens puls, sjel og ventil for akutt frustrasjon, glede, raseri, eller et godt eller dumt spørsmål. Innleggene står for innsenderens regning.

Send ditt innlegg til summetonen@ba.no

Døende flyttes for å gi plass til nytt liv

– Noe jeg leser i BT 6. mai er forstemmende, synes jeg. Palliativ behandling, som er smertelindring og best mulig omsorg og pleie når livet er i ferd med å ebbe ut, skal på HUS overflyttes snarlig. Da jeg var ung under utdanning, satt jeg ofte "fast vakt" ved en døendes leie. Holdt i en fremmed i hånden så kjærlig og varmt jeg bare kunne. Slike dødsfall ble ofte også min sorg, når den fremmede ikke hadde slektninger tilstede i dødsøyeblikket. Mang en gang ba avdelingssykepleier meg om å bringe pårørende det triste dødsbudskapet når livet var slutt. Det var godt å kunne holde rundt, og trøste de pårørende etter beste evne. Vanskeligere var det for unge meg å håndtere raserianfall over ødelagte klær som vi faktisk måtte klippe opp ved ankomst i akutt mottaket. Ved brå død, kan uventede reaksjoner fremkalles hos nære familiemedlemmer. Det at ledelsen ved HUS nå, som i dette tilfellet er sykehussjef Eivind Hansen alene, har tatt avgjørelsen om flytting av palliativ avdeling og kreftpasienter inn under kreftavdelingen i Marie Joys hus, synes jeg er urovekkende. Er dette Hansens siste opptreden før han går fra borde? Han har sin utdanning fra NHH. Som øverste leder for Haukeland Universitetssykehus har hans hovedoppgaver vært å sikre forsvarlig pasientbehandling, god økonomistyring og strategisk utvikling av organisasjonen. En organisasjon er en sammenslutning av to eller flere mennesker som samarbeider strukturert for å nå felles mål.Det å ikke samarbeide med den interne arbeidsgruppen som har advart mot flyttingen, alle røde flagg som har varslet faretruende, gjør at jeg ser for meg Eivind Hansen som soloartist i et enmansshow, som i løpet av sommeren kan skape meget skadelidende situasjoner, både for ansatte, og pasienter på palliativ avdeling som ikke har annet i vente en døden. Hansen ble i 2023 ansatt i åremålsstilling for 4 år. Det ble i 2024 satt av 611 millioner kroner til rehabilitering av gamle Kvinneklinikken. Den står fremdeles tom uten at arbeidet er påbegynt. Det har vært snakket om at bygget skal moderniseres og brukes innenfor psykiatri. Er ikke det at bygget har stått tomt og ubrukt så lenge feil forvaltning av penger, forstår jeg nok mindre nå enn jeg gjorde før mine 3 hjerneslag ødela "tallkammeret" i hodet mitt. Beslutningen Eivind Hansen tok på egen hånd, han sier den var vanskelig, men har tydeligvis hatt hastverk med å markere et skikkelig sleivspark før han trer av. Han mener det er viktig å møte behovene i fødselsomsorgen. Den fødende får ikke engang ligge noen dager i puerperiet, som er perioden umiddelbart etter fødselen. Det har gjentatte ganger vært kritisert hvor tidlig etter fødsel mor og barn skrives ut. Minste inneliggende tid burde være 5 døgn, om ikke komplikasjoner har tilstøtt mor eller nyfødt. Puerperiet, eller barseltiden, varer vanligvis i 6-8 uker. At toppetasjen i glassbygget har vært bygget som reservekapasitet til KK og likevel har blitt benyttet til palliativ avdeling, viser tydelig den korte avstanden mellom død og nyfødt liv. Til dette kaoset sier jeg meg helt enig med overlege Anne Berit Guttormsen, som uttaler at de mest sårbare pasientene blir skviset ut av de fødende. Marie Joys hus har faktisk 2 etasjer under jorden. Kanskje Eivind Hansen har øremerket disse palliative - og kreftpasienter som ikke har dagslyset og glede seg over sin siste tid?Joy betyr glede, oversatt fra engelsk. Marie Joys Hus kan bli den tristeste slutten for et menneske før det finner freden uten mer lidelse. Hansen trenger ikke være stolt denne sammenhengen, mener jeg.

Ingjerd Hatland, sentrum

Økonomi

-Leser at direktørene på HUS først la ned pasientbiblioteket, og nå også nekter sykepleierne å servere kaffe til pårørende. Kommunikasjonsdirektør Erik Vigander sier økonomien er hardt presset. Det får en til å tenke; hva kan sykehuset spare mest penger på? Å kutte et bibliotek og noen kopper kaffe, eller nedbemanne blant direktørene med over 2 mill. i lønn? Om man samtidig stiller seg spørsmålet om hva som er viktigst for pasienter og pårørende; en kommunikasjonsdirektør, eller en kopp kaffe og en god bok? Jeg for min del tenker svaret er gitt. Erik Vigander og direktørkollegene kan ta bussen innom biblioteket på Landås og finne seg en bok å lese i, mens de søker seg en ny jobb, etter å ha blitt nedbemannet.

Andreas Garbo

Budsjettkutt Haukeland sykehus

– Bergen og omegn har hatt en jevn befolkningsøkning de siste årene, men likevel må Haukeland (og andre sykehus) kutte i millionklassen. Hvordan fungerer det når sykehus blir større og større med nyere og bedre utstyr, samtidig som lønninger går opp og de skal dekke flere og flere folk?

Rune

Haukeland er underfinansiert

– Jeg har selv jobbet i helsevesenet, på økonomisiden, og sett ved selvsyn at Haukeland er underfinansiert. Ledelsen må derfor foreta virkelige, beinharde prioriteringer. Spørsmålet blir da: Skal de operere alvorlig kreft, eller skal de opprettholde sykehusbiblioteket? Det skal selvfølgelig prioriteres kjerneoppgaver, som er å behandle alvorlige sykdomstilfeller.

En rekke innlegg i BA har den siste tiden rettet baker for smed. Å finansiere helsevesenet vårt er et politisk ansvar som hviler på regjeringen. Underfinansieringen av sykehuset har imidlertid vart i mange år – det har jeg selv sett. Jeg vet hva jeg snakker om.

Arne Gabrielsen

Ugresset som ble døpt etter stridige politifolk

–Jeg har min oppvekst og videre bosted i «Hødden» ved Fjellveien.

Skråningen sør for klubbhuset til Varegg, som Å. Nilssen i Summetonen av 8. mai oppfordrer kommunen til å følge med ugressveksten, som tar knekken på Rhododendron.

Marken som vi i min oppvekst på 1950-tallet kalte «Smalemarken».

Den tid sauene beitet var det fritt for ugress.

Da det på 1980-tallet ble slutt med beitemark, tok ugress som parkslirekne helt over.

Jeg antar at grunnen til at mine foreldre med flere naboer til «Smalemarken» ga ugresset navnet «sunnfjordinger», var det vanskelige navnet Parkslirekne.

«Sunnfjordingen» – ikke som et kompliment, men som en spiss kommentar til hvordan planten brer seg aggressivt og er vanskelig å bli kvitt.

Navnet har sikkert oppstått da stridige sunnfjordinger som kom til byen for å bli politi fikk rykte på seg for å være både standhaftige og pågående.

Sammenligningen lever videre som et folkelig, og lite flatterende, kallenavn på den beryktede ugressplanten.

Meg bekjent har kommunen tatt på alvor med bekjempelsen av ugress i senere tid, så da får vi håpe de får has på «sunnfjordingene».

Einar Marthinussen

Filantrop

– I BA (04.03.26) var det et innlegg om Trond Mohn, der han påstår at det ikke er mange filantroper i vår hovedstad Oslo. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har noen oppfatning om riktigheten av hans påstand, men jeg har sjekket hva ordet filantrop egentlig betyr: «Mennesker som uselvisk arbeider for å forbedre andres livsvilkår.»

Jeg har også fått med meg at Mohn er den største private giveren til forskning i norsk historie. Samlet sett har han gitt opp mot fem milliarder kroner! Det er et fantastisk resultat og vitner om et fantastisk menneske.

Det er milevis avstand mellom de to bergensere Trond Mohn og Terje Rød-Larsen. For ordens skyld bør også Olav Thon nevnes som filantrop i denne sammenhengen, selv om han var østlending. Deler av hans formue er sikret gjennom Olav Thon Stiftelsen til samfunnsnyttige formål.

Enhver som gir til samfunnsnyttige formål, er etter min mening en filantrop. Størrelsen på giverbeløpet går likevel ubetinget i Mohns favør. Innen forskning er det få, om noen, som kan matche ham. Det han gjør er fantastisk, samtidig som det inspirerer andre til å «yte sin skjerv». Skjerv betyr i denne anledning et lite bidrag eller en liten gave som svarer til ens evne.

Det står utrolig stor respekt av det Trond Mohn utfører innen forskning, og jeg er stolt over at vi i denne byen har en slik filantrop.

Svein Palmstrøm

Stillhetens pris

– Elbiler er blitt populære hos mange norske kvinner og menn. Undertegnede kommer aldri til å kjøre på annet enn fossilt drivstoff – slik er det! Men jeg hører også til den gruppen som har redusert hørsel. Er jeg ute og går på tur når det regner eller blåser, er det umulig å høre elbilen bak meg. De går jo så uforskammet stille! Jeg har en mistanke om at flere, særlig blant de eldre, opplever denne plagsomme stillheten på samme måte som meg.

Disse moderne, stillegående batteribilene er i mange tilfeller utstyrt med sensorer både foran og bak. Da burde moderne teknologi kunne fremskaffe en «lydgenerator» som varsler gående i veibanen når bilen er nærmere enn 30 meter. Denne lyden kan godt være så kraftig at også ungdom med sine velsignede ørepropper og hodetelefoner våkner fra bassrusen og skvetter unna veien!

Vi som er hørselshemmede, er unnskyldt, men det burde komme et krystallklart forbud mot å gå i veien med lydpropper i ørene – og bøter i tillegg! Koble bilhornet til sensorene; såpass lyd må elbilentusiastene kunne leve med. Det kan være avgjørende for liv eller død!

Terje Haugom, samfunnsdebattant

Rett i koppen

– Jeg starter alltid dagen med kaffe og en «Rett i koppen», men Rett i koppen-ertesuppe har blitt vanskelig å oppdrive i det siste. Jeg ser gjerne at butikkene begynner å føre den i hyllene igjen.

Arne Gabrielsen

Svar:Det er alltid hyggelig å høre hvordan folk bruker maten vi lager, og vi kan berolige innsenderen med at TORO Rett i koppen Ertesuppe fortsatt er i salg, men ikke i alle butikker.

Vennlig hilsen Kristoffer Barbøl Vikebak, kommunikasjonssjef, Orkla Foods Norge

Endelig Loddefjord

– Gladmelding i dagens BT tirsdag 12. mai om lokalisering av ny brannstasjon ved Storavatnet i Loddefjord! Også veldig bra at det fremmes forslag om å samlokalisere med ny politistasjon. Det er også bra at politi og brann er i rimelig nærhet til marinebasen Haakonsvern, byens tredje største arbeidsplass. Endelig er Loddefjord på kartet igjen når offentlige institusjoner planlegges! Og flott interpellasjon fra Arbeiderpartiet om saken. Denne må alle partier støtte!

Helsing Odd Inge Matre, Loddefjord

Belastningen ved tvunget fremmøte

– Det ender til slutt opp med at vi bare har «vernede bedrifter» dersom sykmeldte må på jobb selv om de er syke. Tenk på den belastningen det påfører de andre ansatte, som må ta støyten for kolleger som ikke kan utføre sine vanlige oppgaver.

Hvordan skal dette gå på sykehjem og ellers i helsevesenet? Dersom enkelte har et svært høyt sykefravær, bør det heller vurderes om de må finne seg en ny jobb. Det kan rett og slett hende at de ikke takler den nåværende jobben fordi arbeidstyngden blir for stor for dem.

Vigdis Bøe

Les flere summetoner her: Frihetens pris må aldri glemmes