Herold

Natur ikke tar vare på seg sjøl. Den trenger voktere.

I Ottadalen, på grensa mellom Sel og Vågå, ligger Andershøe og Jukulbergje – gammel kalkfuruskog, elfenbenslav og femti rødliste-arter. I 2025 ble området verna som naturreservat. Rett vest for Kvam i Nord-Fron ligger Kjøremslia – ei av de største urørte li-sidene i Gudbrandsdalen, også den nå vernet gjennom frivillig skogvern. I tillegg kan vi nevne Solbrålia og Stordalsberget naturreservat med kalkgranskog og rasmark, Nordre Brynsåa naturreservat i Øyer med bekkekløft og sjeldne barksopper.

Lenger vest, i Valdres, strekker Vassfaret si tilnærma urørte villmark seg langs grensa mot Numedal, mens Jotunheimens randsone i Vang og Øystre Slidre rommer noen av de mest sårbare og verdifulle høyfjellsøkosystemene vi har. Gjennom frivillig skogvern er verdifull skog også sikret i Etnedal og Nord-Aurdal.

Lenger øst forteller Femundsmarka ei lignende historie. Nasjonalparken i Engerdal rommer et av Norges mest særprega dødislandskap – blokkmark, forgreina morenerygger og stille fiskevatn – omgitt av landskapsvernområder og naturreservater. I Rendalen og Trysil er gammelskog og bekkekløfter sikra gjennom frivillig skogvern. Langs Glomma, fra Åmot i sør til Rendalen i nord, finnes noen av de mest artsrike skogmiljøene i Innlandet.

Hos Statsforvalteren i Innlandet kan vi finne full oversikt over verna områder i fylket vårt. Alt dette er natur som ikke tar vare på seg sjøl. Den trenger voktere.

Dette er gode nyheter. Men bare halve historia. Den andre halvparten handler om hva som skjer når staten slutter å forvalte naturen – verne og bevare, drive aktiv overvåking, skjøtsel og avveininger mellom ulike hensyn. Den historia utspiller seg akkurat nå – på den andre sida av Atlanteren. Og den angår oss – smitteeffekten kan være overhengende.

Planene som plutselig døde: På Valentinsdagen 14. februar 2025 sparka Trumps DOGE-maskineri rundt 2.000 ansatte i U.S. Forest Service (en form for hybrid av Statskog og Miljødirektoratet hos oss). Matt Ross leda et vedlikeholdslag på 19 ansatte med tretten prosjekter planlagt for 2025. To års planlegging gikk i vasken over natta. Dette var ikke unntaket. Det var regelen.

Konsekvensene viste seg raskt:

● I 2025 lå etaten 38 prosent bak normalt tempo for skogtynning og kontrollerte brenninger som begrenser skogbranner.

● I Wyoming hadde 13 av 15 villmarksområder ingen villmarksranger – for første gang noensinne.

● «Disse konsekvensene er noe publikum ikke vil kjenne på kroppen på mange år, kanskje tiår», sa en av de ansatte som ble igjen.

Naturen registrerer ikke budsjettkutt umiddelbart. Men den gjør det til slutt. Det vet vi også her i Innlandet – og det er derfor det norske systemet for frivillig skogvern er så viktig å ta vare på.

Frivillig vern – en norsk suksess under press: Det norske frivillige skogvernet er unikt internasjonalt: skogeieren tilbyr areal mot erstatning, eiendomsretten beholdes, men retten til skogsdrift erstattes. Et system bygd på tillit. I 2025 passerte Norge tusen verna skogområder gjennom ordninga. Vinstradalen – en sentral del av bekkekløftnettet i Gudbrandsdalen – ble utvida i 2024.

Men systemet forutsetter at staten betaler. Det gjør den ikke alltid. Køen av skogeiere som venter på svar og erstatning vokser. Regjeringa foreslo opprinnelig å kutte støtta til frivillig skogvern fra 826,5 millioner kroner i 2025 til 356,6 millioner – noe skognæringa frykta ville føre til full stans i vernet. Etter forhandlinger mellom Ap, Sp, SV, Rødt og MDG ble det lagt til en ekstra milliard i nysalderinga, og den totale bevilgninga for 2026 endte på 1,357 milliarder kroner – historisk høyt, og over skogbrukets eget mål om én milliard. Det er en seier for ordninga. Men at det krever slike forhandlingskamper hvert eneste år, er ikke en bærekraftig måte å drive naturforvaltning på.

Hva sier talla fra Norge?

● Mellom 2017 og 2022 ble et areal tilsvarende tre ganger Mjøsas overflate bygd ned.

● Nedbygging av natur gir årlig utslipp på 1,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter – 75 prosent er skog.

● Statsbudsjettet for 2025 kuttet Natursats-posten med 35 millioner kroner. Denne posten skal styrke kommunenes arbeid med naturmangfold i arealplanleggingen, inkludert planer, «planvask» av eldre planer, og lokale naturverntiltak.

● I Valdres er enorme planreserver for fritidsbebyggelse fra tidlig 2000-tall fortsatt aktive. Med tunge grunneierinteresser i kommunestyrene er planvask den store utfordringen. I Føssaberge i Vang fikk Clemens kraft dispensasjon fra arealbestemmelsene og kommuneplanen for et elvekraftverk som legger store deler av vannføringen i rør – på tross av stort lokalt engasjement mot utbyggingen. Det viser at selv der folk bryr seg og mobiliserer, er ikke naturen trygg.

● Statsforvalterens innsigelser tas stadig sjeldnere til følge: fra 43 prosent (2010–2013) til 17 prosent (2018-2021).

Når utbyggingspresset møter naturhensyn, taper naturen – også her i Innlandet.

Kompetansen forsvinner sist – men den forsvinner.

Det farligste er ikke det som skjer med en gang. Det er det som skjer om ti år som vil telle. Biologer, hydrologer, botanikere – disse vet vi ikke verdien av før de er borte. Og i USA stopper ikke kutta ved Forest Service: Trumps budsjettplan foreslår å halvere budsjettene til USAs National Science Foundation og Environmental Protection Agency innen 2027, mens forskningsmidlene til National Institutes of Health kuttes med 13 prosent. Dette er en styrt avvikling av den vitenskapelige ryggmargen i den amerikanske naturforvaltninga.

Kunnskapen ligger ikke bare i en database. Den er like mye i hodene på folk som brukte livet sitt i felt – og Innlandet trenger den kompetansen, enten det handler om elfenbeinsslaven i Sel og Vågå, villreintrekkene over Valdresflye, bekkekløftene i Trysil eller hva klimaendringene gjør med skogen langs Glomma og Lågen.

Norge har forplikta seg til å verne 30 prosent av naturen innen 2030. Det krever ei sterk, godt finansiert naturforvaltning – og et frivillig skogvern med penger bak seg. Skogeiere i Kjøremslia, Ottadalen, Valdres og Rendalen har vist at viljen finnes. Staten må møte dem og andre halvveis.

USA viser oss hvordan enden på den andre veien kan se ut. Den virkeligheten må vi gjøre alt for å unngå.