Hunger etter omsorg, sex og oppmerksomhet preger skikkelsene i Kristine Klings (54) novelledebut.

«Inne i ham krafser noe trist og brunt rundt», tenker én av hovedpersonene i Kristine Klings novelledebut «Dog Mode».

I boka møter vi aktører som er innelukket i seg selv, ensomme, uten den gode kontakten med omgivelsene, enten det er med ektefeller, venninner, eller verden omkring. Flere av dem kaver etter oppmerksomhet og omsorg – gjerne i et parforhold der utroskap vibrerer som en mulighet.

I flere av novellene eksisterer det en trekant-konstellasjon, der ugne følelser er i omløp.

Som i åpningsnovellen. Der er et par på reise i Guatemala. Den mannlige perspektivholderens blikk hviler på kjæresten Marion, som han begjærer, men ikke kan ligge med, fordi hun nylig tok en abort. For ham er valget en sorg. Da en gammel kjenning av Marion dukker opp, øker spenningen.

Novellen begynner litt prøvende og stivt, men er én av de beste av de åtte fortellingene i samlingen. Den gir et sårt bilde av en mann med forsvarsverket nede: Alle inntrykk forsterkes.

Dog mode

Kristine Kling

Noveller

«Løfterik og litt ujevn samling»

Dog mode

Boktittelen kan gi ulike assosiasjoner, blant annet til sex, yoga, kropp. Det kroppslige er ikke alltid noe fint i novellene.

Det ekle eller ubehagelige er til stede, som i fortellingen om oversetteren som sperrer seg inne i leiligheten, bare jobber og spiser, bruker engangstruser for å slippe vask, stabler søpla på balkongen, og vurdere å bruke en tom bøtte til etterlatenskapene sine. Hun isolerer seg, slik flere av de andre føler seg isolert, avsondret fra andre.

Samtidig kjenner flere av aktørene seg invadert. Av en venninne – kanskje fordi «hun kjente meg på en måte jeg ikke lenger holdt ut», eller som Odd – en guffen type med forvrengt virkelighetssyn og stor sexappetitt – som opplever at en fremmed fyr stadig ringer på døra. Også her eksisterer det en trekant, mellom Odd og elskerinna, og mannen på døra.

De beste novellene handler om samliv. I disse er dynamikken og drivet bedre.

Som i åpningsnovellen, nevnt innledningsvis, samt tittelnovellen «Dog mode». En tittel som overaskende (og dermed bra) referer til Teslas Dog mode; en teknisk innstilling som gjør at hunden har det komfortabelt alene i tom bil. Det er i det hele tatt en del hunder i disse fortellingene, som representanter for trygghet og fellesskap.

Voksne mennesker

«Dog mode»-novellen foregår på ei hytte, der hun som har perspektivet tilbringer noen dager med ektefellen, broren og svigerinnen. Hun når ikke frem til mannen og mistenker utroskap. Det er vondt. Samtidig er hun ikke udelt sympatisk.

Som flere av de andre fortellerne, nedvurderer hun de andre. Om svigerinnen: Hun «er en sånn en. Som ler selv om det ikke er morsomt». Broren kaller hun «glatt og slimete». Det er en del forakt i Klings fortellere, som ikke alltid er helt troverdige. Noen har et forvrengt bilde av virkeligheten.

Novellen er sammen med åpningsnovellen og sluttnovellen de beste. De andre kan bli litt statiske, med detaljerte, introverte tankerekker om smått og stort.

Samlingens siste novelle, «Ikke et hellig sted», er igjen en fortelling om ensomhet i samlivet. Også dette paret er på hyttetur. Paret har opplevd et traume, å miste en sønn, men problemet er det samme som i de to andre beste fortellingene: Følelsen av ikke å nå frem, av ensom fortvilelse. Her det hun som har sidesprang, trøstesex med andre menn.

På bristepunktet

De er i det hele tatt på bristepunktet disse karakterene og lever i grensetilstander. Eller, et par av dem har tippet over i det ufriske, i utenforskapet. Felles er at de ikke får den oppmerksomheten, kontakten og omsorgen de trenger. Vennskap og samliv krakelerer.

«Dog mode» er en noe ujevn samling, men de beste novellene er bevegende og stiller interessante spørsmål.

Ett av dem er: «Er det lov å la et menneske forkomme?»