Herold

OL-gullet gjorde Rooth-navnet verdenskjent. Nå åpner Kajsa Rooth opp om oppveksten, familielivet - og hvordan det er å trene side om side med en olympisk mester.

- Nå er jeg som oftest «lillesøsteren til Markus Rooth». Det er stort sett det det går i, sier en lattermild Kajsa.

Dagbladet møter henne og mor Mette (51) på den lokale kaféen på Nordstrand. Omtrent midt mellom familiehjemmet og friidrettsbanen Sportsplassen, som på mange måter er Rooth-familiens andre hjem.

Etter at storebror Markus (24) vant OL-gull for to år siden, havnet plutselig Rooth-navnet på forsida i «alle» landets aviser, reklameplakater av Kajsa og Markus ikledd Gant-klær var overalt, og en ny familie var i gang med å sette friidrett på kartet.

Overfor Dagbladet åpner Kajsa opp om det å vokse opp i en idrettsfamilie, prioriteringene hun har måttet gjøre, og hvordan det er å trene med en olympisk mester.

Fastlegen tok grep

Kajsa har, i likhet med storebror Markus og lillesøster Martine (16), drevet med friidrett hele livet. Med en tidligere friidrettsutøver som far og tidligere håndballspiller som mor, var veien til idretten kort for både Kajsa og søsknene.

- Vi vokste opp med å drive med alt mulig forskjellig av idretter. Men jeg var tidlig ganske god i friidrett, så da ble det litt automatisk at jeg valgte det, siden det var der jeg følte mest på mestringsfølelse. Og så var jeg kanskje ikke sånn kjempegod lagspiller heller, innrømmer 22-åringen.

Hun er ikke helt sikker på når hun først begynte med friidrett, men hun var i alle fall ikke store jenta.

- Jeg kan egentlig ikke huske å noen gang ikke ha drevet med idrett. Jeg tror jeg begynte med friidrett allerede da jeg var tre år, og jeg har konkurranseresultater fra jeg var sju, liksom.

- Det har aldri vært noe tvang å skulle bli god i idrett eller satse idrett, men jeg tror at for mamma og pappa så var det veldig viktig at vi var i fysisk aktivitet generelt. Vi kunne velge akkurat hva vi ville gjøre, vi måtte måtte bare være i aktivitet.

En liten periode fulgte hun også i mamma Mettes fotspor, og prøvde seg på håndballbanen. En telefon fra fastlegen satte derimot en stopper for den karrieren.

- Jeg var lenge ganske liten og rask, så jeg fikk en del harde trøkker. Så etter at jeg hadde brukket noen fingre og halebeinet så ringte faktisk fastlegen min meg og sa sånn: «Du som er heldig og kan bli god i friidrett, du må ta det valget nå». Da var jeg 13, minnes Kajsa.

- Skjønner ikke hvor heldig han er

Selv om Mette gjerne skulle sett at i alle fall ett av barna gikk for håndball, følger hun og ektemannen Espen (58) gladelig karrierene til hver av barna - sistnevnte også som trener.

- Det er veldig hyggelig. Jeg tenker at vi er veldig heldige. Det å få lov til å være så mye sammen med barna sine er jo en luksus. Og dette har liksom blitt vår greie, forteller Mette.

Kajsa og søsknene trener også mye sammen, uten at det har vært noen grobunn for den klassiske søskenkranglingen.

- Tidligere så kunne vi gå hverandre litt på nervene, da vi var veldig oppå hverandre. Men nå bor Markus på Bygdøy sammen med kjæresten sin Jenny (Spetalen red.anm.), så nå syns jeg egentlig at det går ganske smooth.

Mette sier seg enig i datteren.

- Jeg sier til Espen at han ikke skjønner hvor heldig han er. Altså tre unger, veldig lite konflikter, veldig lite krangler. Vi har heller ikke vært utsatt for ungdomsfylla, eller partylivet, og at vi ligger våkne på natta og venter på at de skal komme hjem. Alt det der har vi vært skånet for. Deg har jeg jo truet på fest, sier hun lattermildt og titter bort på datteren.

- Vi er jo fra oppe på Nordstrand, og jeg har aldri drukket alkohol. Ikke Markus heller. Man havner litt på utsida i miljøet her oppe, så mamma valgte å kjøre meg til fest, for hun mente at jeg måtte ha venner. Hun sa at jeg måtte bli i hvert fall en time, og så hentet hun meg igjen.

- Det er jo noen sånne valg man tar på veien som idrettsutøver. Men så begynte jeg på Wang og møtte folk som var litt mer på linje med meg.

- Surrealistisk

Til sommeren er det to år siden Markus tok OL-gull i tikamp. For Kajsa har det blitt en stor motivasjon i egen satsing.

- Det var veldig kult. Jeg hadde jo sett på trening hva han var god for, så det var ingen av resultatene hans underveis i OL som overrasket meg. Men det at han er olympisk mester er jo litt surrealistisk.

- Det viser at det er muligheter. Og kanskje det at vår trener òg vet litt hva han driver med. Men å se Markus fra han var liten og den progresjonen han har hatt, prioteringene han har gjort og hvor dedikert han har vært - og at det har gitt resultater - er veldig inspirerende.

Markus' OL-gull gjorde at familien Rooth for alvor tok steget inn i offentligheten, mens selv har de ikke kjent så mye på oppmerksomheten Paris-sensasjonen førte med seg.

- Jeg vet ikke om jeg synes at det har vært så mye oppmerksomhet, eller forandring. For min del, i alle fall. Men jeg merker at Markus blir kjent igjen overalt, så det er jo en litt annen hverdag sånn sett, forteller Kajsa.

- Og pappa, da! Han blir også kjent igjen. Vi var borte på Sportsplassen og trente i fjor sommer, og så kom det en liten gutt bort til han og bare: «Har noen sagt til deg at du ligner på han faren til Markus?».