Herold

Kanskje må vi begynne å bruke de husene som allerede finnes – på nye måter.

Æ bor i Lofoten – her e lufta klar og ren, tra-la-la, som Dr. Fish synger. Men – tankene mine kan passe flere steder – og kanskje spesielt der vi hører om vanskelige forhold for mange (utenom turistene) når det gjelder bolig. Helt ubeskjedent tenker jeg at dersom det var politisk vilje og kjapt byråkrati til stede, er dette en grei løsning på mange problemstillinger.

Slik som:

– Boligmangel – Ensomhet – Økonomisk press hos eldre/alene-boende – Fraflytting – Vedlikehold av eksisterende boligmasse – Generasjonskontakt – Bærekraft (bruke hus som allerede finnes)

Det startet medat jeg fikk noen bilder av huset mitt, fra naboen. Som han hadde lekt seg med i ChatGPT . (Bilderedigering)

Det var en sånn morsom greie å få ... men så begynte jeg å tenke mer på huset. Barndomshjemme mitt ... med mange soverom – men med løsninger og materialer fra 1966. Jeg tenkte på hvor mye plass jeg egentlig har – og hvor lite av den plassen som faktisk brukes reelt til daglig.

Det finnes mange som meg. Rundt om i hele Norge.

Vi som bor alene i store hus.

Hus med historie, minner, arv og sjel. Men også hus med enorme kostnader. Strøm. Vedlikehold. Gamle bad. Slitte kjøkken. Tak. Rør. Dårlig isolasjon. Behov for ny bordkledning etc.

Alt det som følger med når man prøver å holde liv i gamle hjem i distriktene.

Samtidig ropes det høyt om boligkrise i så mange steder. Manglende leiligheter. Vanskelig å få tak i bolig for unge, for tilflyttere, for folk som trenger en ny start. Alarmerende mange kommuner er på Robek-lista og økonomien er presset. Likevel står det kapasitet rundt omkring – i hus som allerede finnes. Problemet er bare at det koster enorme summer å bygge om.

Jeg leier selv ut til turister på lovlig og ryddig måte, for å få økonomien til å henge sammen.

Jeg bor i huset selv og deler kjøkken og bad med turister fra hele verden. Men selv med et stort hus har jeg ikke mulighet til å leie ut permanent til fastboende, slik huset er i dag.

Selv om hjertet mitt banker for å kunne gjort det.

Det finnes bare ett kjøkken, én stue, gamle bad og begrensede løsninger. Likevel kunne huset, med riktige tiltak, kanskje blitt til to hjem i stedet for ett.

Jeg husker jeg leste om en eldre dame som solgte huset sitt til et ungt par. Som del av avtalen bygde de om huset til to boenheter. Hun fikk bo der resten av livet, med trygghet og hjelp til praktiske ting ved behov. Ikke pleie. Bare menneskelig nærhet og litt hjelp i hverdagen. En slags moderne generasjonskontrakt. Det traff meg.

For hvorfor snakker vi ikke mer om slike løsninger?

Hvorfor finnes det ikke for eksempel;

– Rentefrie lån til ombygging av eksisterende hus? – Husbank-ordninger for å etablere utleiedel i egen bolig? – Tilskudd dersom man forplikter seg til langtidsutleie til fastboende? – Ordninger som kobler eldre boligeiere med unge familier eller enslige som trenger bolig? – Standardiserte intensjonsavtaler som gjør slike samarbeidsmodeller tryggere for begge parter?

Politikere snakker ofte om å bygge nytt.

Entreprenører og andre står fast grunnet renteøkninger og uforutsigbarhet i økonomien. Dessuten bygges det ikke så ofte / mye til en mer utsatt gruppe når det først igangsettes slike prosjekter.

Men kanskje vi også må begynne å bruke de husene som allerede finnes – på nye måter.

For mange av oss sitter ikke på «verdier». Vi sitter på vedlikeholdsbehov, historie og store hus vi prøver å holde varme. Men med litt hjelp kunne mange flere åpnet døra for noen nye. Og kanskje også skapt mindre kø vedr. omsorgsboliger og litt mer liv og håp i både husene og bygdene samtidig