En toppdiplomats vilje til fred
Nylig har en bokkommet ut med tittelen Vilje til fred, skrevet av den kjente diplomaten Kai Eide (f. 1949). Eide tar for seg sine arbeidsoppgaver knyttet til den norske utenrikstjenesten i perioden 1975 til 2017. Han er en av Norges fremste eksperter knyttet til internasjonal krisehÄndtering og hans framstilling gir leseren et interessant innblikk i etterkrigstidens internasjonale historie. Han har blant annet vÊrt fredsmekler pÄ Balkan, FNs spesialutsending i Kosovo og Afghanistan, norsk medlem i Konferansene for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), og i tre perioder, 12 Är til sammen, medlem av NATOs ministerrÄd i Brussel. Det er ikke meningen Ä gi en anmeldelse av boken, men peke pÄ sentrale temaer Eide belyser.
Kai Eide kommerfra alminnelige kÄr, og hans universitetsstudier var begrenset, og fant sted i Norge. Han er medlem av partiet HÞyre, og i den anledning er det overraskende Ä lese om det nÊre personlige forholdet han i flere tiÄr hadde til den mektige og kontroversielle sekretÊren for Arbeiderpartiet, HÄkon Lie (1905-2009). Lie var blant de sterkeste stÞttespillerne den nyopprettede staten Israel hadde i Norge. Han sto bak aksjonen La Israel Leve, der Eide var medhjelper. (Eide deltok ogsÄ i HÄkon Lies engasjement for EU fÞr avstemningen i 1972.)
Tidlig pÄ 2000 talletvar Eide med i en kommisjon av diplomater oppnevnt av president Clinton som gransket det palestinske opprÞret mot okkupasjonsmakten Israel. Mandatet var Ä fordele ansvaret for voldsutÞvelsene pÄ begge parter nÄr rapporten skulle skrives. Eide skriver at reisene knyttet til oppdraget gjorde «mye med meg» politisk og forteller at Odd Karsten Tveits bok Palestina: Israels ran, vÄrt svik (2023) gav rapporten hard medfart, noe Eide sier seg enig i.
RANDI RĂNNING BALSVIK, bio
Han finner ogsÄ Ä sitere hva presidenten i Israel, Moshe Katsav, sier til The Jerusalem Post i en kommentar til rapporten:
«Det er en stor klĂžft mellom oss og vĂ„re fiender â ikke bare i evner, men i moral, kultur, livets ukrenkelighet og samvittighet. De er vĂ„re naboer her, det fĂžles som om det bare noen hundre meter unna er mennesker som ikke hĂžrer hjemme pĂ„ vĂ„rt kontinent, i vĂ„r verden, men som tilhĂžrer en annen galakse.»
Diplomaten Kai Eide kommenterer ikke dette oppsiktsvekkende utsagnet, men han har sagt mye med Ä ta det med. Mot slutten av boken skriver han om ruinhaugen Gaza og 70.000 drepte palestinere, og minnes sitt seks mÄneder lange opphold 25 Är tidligere der han var vitne til 200 000 israelske bosettere pÄ okkupert omrÄde og den palestinske ydmykelsen og fortvilelsen. Kai Eide spÞr hvorfor stormaktene har stÞttet, eller i hvert fall lukket Þynene for, den israelske behandlingen av palestinerne.
Kai Eide framhever hvordan dialog, forhandlinger og samhandling i stor grad karakteriserte forholdet mellom Vesten/USA /NATO, og Sovjetunionen/Russland under den kalde krigen til inn pĂ„ 2000- tallet. Tillitskapende militĂŠre tiltak og viktige nedrustningsavtaler kom pĂ„ plass. Moskva trengte stans i rustningskapplĂžpet av Ăžkonomiske grunner, og de Ăžnsket aksept for sin sikkerhets- buffersone i de tilgrensende landene i Ăst-Europa, der millioner av tyske soldater overfalt Sovjetunionen sommeren 1941, noe som fĂžrte til at 27 millioner mennesker mistet livet i lĂžpet av en desperat motstandskamp. Eide framholder hvordan han gjennom tallrike diskusjoner fikk et innblikk i hvor dyptgripende forskjellig samfunnssystemene og tenkningen har vĂŠrt i Ăžst og vest.
Utspillene fraden nye lederen i Sovjet pĂ„ 1980-tallet, Gorbatsjov, som forhandlet med president Reagan om avskaffelse av alle atomvĂ„pen, framsto som sjokkartet. Med Gorbatsjov som partner, lyktes den 20 Ă„r lange bestrebelsen pĂ„ Ă„ forene det kommunistiske Ăst-Tyskland og det vestlige Vest-Tyskland til en stat, og aksept for at landet ble medlem av NATO. Det har vĂŠrt skrevet mye om hva Gorbatsjov fikk igjen pĂ„ Sovjets vegne for Ă„ trekke ut mer enn hundre tusen sovjetiske soldater, om det var et lĂžfte om at landene langs grensen, «buffersonen», ikke skulle bli medlemmer av NATO.
Hva betydde lĂžftet om at NATO ikke skulle utvides «not one inch eastward»? Eide faller ned pĂ„ at Moskva hadde grunn til Ă„ tro at det betydde forpliktelse til at NATO ikke skulle utvide seg videre Ăžst for den kalde krigens geografiske skillelinjer. Landene her var imidlertid overivrige etter Ă„ bli medlemmer av NATO og frigjĂžre seg fra russisk diktat. Og da er vi kommet fram til den ulykkelige krigen i Ukraina som raser pĂ„ femte Ă„ret - etter folkerettsstridig overfall av Russland og massiv vĂ„penstĂžtte til Ukraina fra USA og europeiske land for at de skal kunne kjempe mot. Hvordan ser Kai Eide de bakenforliggende Ă„rsakene til massakrene av soldater â og sivile?
Han understrekerflere steder russisk misnĂžye med NATO utvidelsen og at det var kommet utvetydige utsagn gjennom lang tid om at Russland av sikkerhetsmessige Ă„rsaker ikke ville tolerere Ukrainas og Georgias medlemskap i NATO. PĂ„ NATO-toppmĂžtet i Bucuresti i 2008 kom vedtaket: «Georgia and Ukraine will become members of NATOâ. Eide karakteriserer dette som âuforklarligâ og «farlig diplomatisk hĂ„ndverk». (s. 337-341) NATO, likesom USA, har lidd av hybris og arroganse.
Kai Eide visertil de to fortellingene om hvorfor det russiske overfallet kom. Den ene forklarer den med Putins vilje til Ä oppnÄ stormaktstatus for Russland og en nÊrmest umettelig russisk ekspansjonisme der Europas sikkerhet og demokratiske verdier er truet. Denne forklaringen har han ikke mye til overs for. Den fÞrer oss inn i en atmosfÊre av evigvarende fiendskap, der frykt og ikke analyser hindrer diplomati og forhandlinger.
VÄr diplomat viser til den andre fortellingen om fortolkningen av overfallet (som pÄ ingen mÄte unnskylder det). Hans refleksjoner lener seg pÄ to memoarbÞker, av tidligere forsvarsminister i USA, Robert Gates (publisert 2014), og den tidligere CIA-sjefen og ambassadÞr i Moskva, William Burns (publisert 2019), som begge peker pÄ manglende kunnskaper og forstÄelse for den russiske misnÞyen med den unipolare verden der USA dikterte, og hvordan den sikkerhetsmessige posisjonen for Russland ville bli dersom Svartehavet ble omgitt av NATO-land. Kai Eide viser til at Gates mente USA hadde mishandlet forholdet til Russland og at Ukrainas kandidatur til NATO var en «monumental provokasjon» (s338). Det er grunn til Ä tro at det er Kai Eides mening at Vesten/ USA/ NATO har et medansvar for utbruddet av krigen i februar 2022. Han er kritisk til det han ser som vegring i Europa for Ä gi seg inn pÄ dialog med den russiske ledelsen og for nÊrmest Ä ha overlatt arenaen for fredsforhandlinger til en uvitende og upÄlitelig amerikansk president i spissen for noen fÄ uerfarne medarbeidere.
Diplomaten Kai Eide sier at det var nedrustningen pÄ 1970-tallet som vakte interessen for sikkerhetspolitikk, og utviklingen av vÄpnene fÄr plass - og vi tror utvilsomt pÄ at forhandlinger om nedrustning er viktig for han og at diplomati bÞr erstatte krigfÞring. Likevel, han har troen pÄ NATO, riktignok en klokere allianse, og hever pÄ ingen mÄte sin rÞst mot de gigantiske ressursene som nÄ brukes pÄ at konflikter lÞses med militarisme.