Herold

“I det siste har æ ofte tænkt på om vi som samfunn avsløre våres prioriteringa gjennom ka vi velge å samles rundt, å snakke om. At vi som mænneska har så stort fokus på nutia at vi glæmme det viktigste for fræmtia... at vi glæmme å skape hele menneska.”

Det vi velger å samles om

De siste årene har jeg lagt merke til noe i Finnmark. Stadig flere konferanser, seminarer og møteplasser handler om industri, kraft, mineraler, sikkerhet, investeringer og vekst. Salene fylles når temaene er energi, eksport, beredskap eller nye utbygginger. Det er her de store ordene brukes om framtiden.

Samtidig er det langt færre arenaer der mennesker samles for å snakke om ensomhet, psykisk helse, oppvekst, omsorg, kultur, tilhørighet eller hva som gjør et samfunn godt å leve i.

Det betyr ikke at disse temaene er uviktige. Tvert imot. De berører livene våre hver eneste dag. Likevel virker det som om de får mindre plass i den offentlige samtalen om framtiden i nord.

Kanskje handler det ikke først og fremst om politisk vilje. Kanskje handler det også om hvilke krefter som har evne til å organisere offentligheten rundt seg.

Industrien og næringslivet har kapital, nettverk, sponsorer og strategiske interesser knyttet til å møtes. Mange innledere kommer som en del av jobben sin. De har reisebudsjetter, kommunikasjonsapparat og institusjoner som løfter fram temaene deres. Slik skapes det tyngde, oppmerksomhet og prestisje.

Velferden har sjelden den samme infrastrukturen rundt seg.

De som arbeider med mennesker, arbeider ofte i sektorer med knapp tid og stramme budsjetter. De som står i psykisk helse, eldreomsorg, skole eller frivillighet, har sjeldnere ressurser til å bygge store arenaer rundt spørsmålene de bærer på. Dermed blir også stemmene deres mindre synlige i samfunnssamtalen.

Jeg tror dette former oss mer enn vi liker å innrømme.

For når et samfunn over tid samles mest rundt det som kan måles i investeringer, megawatt og verdiskaping, begynner vi også å forstå verden gjennom det språket. Det økonomiske språket får høyere status enn det menneskelige språket. Vi blir flinke til å diskutere hva som skaper vekst, men mindre opptatt av hva som skaper nærhet, trygghet, mening og utvikling.

Kanskje er det også derfor vi i vår tid så ofte setter fakta og følelser opp mot hverandre, som om mennesket må velge mellom å være rasjonelt eller menneskelig. Men et samfunn består ikke bare av tall, prognoser og analyser. Det består også av mennesker som kjenner uro når hjemsteder forandres, sorg når natur forsvinner og kjærlighet til steder de hører til.

Hvis alt viktig i politikken bare skal avgjøres gjennom modeller, effektivitet og tekniske beregninger, hva blir da igjen av den menneskelige dømmekraften? Politikk handler ikke bare om hva som virker. Det handler også om hva som er verdt å ta vare på.

Kanskje ser vi det også i måten mange av de store konfliktene i vår tid omtales på.

I debatter om natur og utbygging blir noen stemmer ofte framstilt som rasjonelle og framtidsrettede, mens andre beskrives som følelsesstyrte. Vi får høre at samfunnet må styres av fakta, ikke følelser.

Men politikk har aldri handlet om fakta alene.

Fakta kan fortelle oss hvor mye kraft som trengs, hvor mye en vindturbin produserer eller hvor mange arbeidsplasser som kan skapes. Men fakta kan ikke alene svare på hva slags natur som er verdt å bevare, hvilke inngrep et samfunn skal akseptere eller hva som gjør et sted godt å høre til.

Derfor er det heller ikke rart at mennesker reagerer med følelser når natur, tilhørighet og hjemsteder oppleves truet. Ingen blir fortvilet over noe de ikke bryr seg om.

Kanskje er ikke følelsene først og fremst et problem i samfunnsdebatten. Kanskje er de noen ganger et signal om at noe oppleves grunnleggende viktig.

Samtidig lever vi i en tid hvor stadig flere politiske stemmer vokser fram gjennom å forsterke motsetninger. Konflikter blir tydeligere, fronter hardere og mennesker settes opp mot hverandre. Da blir det også vanskeligere å føre de langsomme samtalene om fellesskap, tillit og hva som faktisk holder samfunn sammen.

Kanskje trenger vi flere arenaer som minner oss om hva vi har felles — ikke bare hva som skiller oss.

For nesten ti år siden sa jeg i en tale at det viktigste i livet også må være det viktigste i politikken.

Jeg tror fortsatt det er sant.

For til syvende og sist er ikke et samfunn bare et sted hvor ressurser hentes ut. Det er et sted hvor mennesker skal høre til. Hvor barn skal vokse opp. Hvor eldre skal kjenne trygghet. Hvor mennesker skal kjenne at de blir sett, ikke bare regnet med.

Derfor burde vi kanskje spørre oss selv hva slags framtid vi bygger dersom vi samles oftere for å diskutere kraftlinjer enn mennesker, oftere om investeringer enn tilhørighet, og oftere om ressursuttak enn om hvordan folk faktisk har det.

Kanskje sier det noe om vår tid at vi er blitt flinkere til å diskutere hvordan vi skal hente ut ressurser fra naturen enn hvordan vi skal ta vare på menneskene som lever i den.