Herold

Hvordan kan innbyggerne ha tillit til konklusjonene dersom kildegrunnlaget ikke er kvalitetssikret?

Forrige gang Alver kommune gjennomførte en stor skolestruktursak, fikk prosessen kritikk fra statsforvalteren i etterkant.

Særlig vurderingene av barnets beste ble møtt med spørsmål om både kvalitet og grundighet.

Nå er vi i gang igjen. Denne gangen skulle det gjøres bedre.

I stedet fikk vi først en svært stram prosess, en sak med omfattende konsekvenser, og et dokumentgrunnlag som skapte så mange spørsmål at utval for levekår sendte saken tilbake til administrasjonen for bedre utredning.

Derfor var det mange som håpet at kommunen nå ville bruke tiden godt. At man ville sikre grundige vurderinger, god kvalitetssikring og et beslutningsgrunnlag innbyggerne faktisk kunne ha tillit til.

Denne uken kom forslaget fra kommunedirektøren, og 19. mai skal Levekår ta stilling til om saken kan sendes på høring.

I dokumentene står det blant annet:

«Det er ei førebels vurdering før saka blir sendt på høyring. Den endelege og heilskaplege vurderinga av barnets beste vil bli gjennomført etter høyringsperioden.»

Det reiser et ganske grunnleggende spørsmål:

Hvordan skal innbyggerne kunne gi gode høringsinnspill til vurderingen av barnets beste, hvis den endelige og helhetlige vurderingen først skal komme etter høringsperioden?

Og dette er ikke en liten detalj. Både Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 3 og opplæringsloven § 10-1 slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Da bør vurderingen være grundig, konkret og etterprøvbar før saken sendes videre - ikke noe som ferdigstilles etter at innbyggerne har fått sagt sitt.

Så kom saken om KI-bruken.

Falske kjelder i skule-sak: – Me ser at me har gjort feil

Nordhordland meldte denne uken at kommunen hadde brukt kunstig intelligens i arbeidet med barnets beste-vurderingen, og at flere av forskningskildene som ble brukt enten inneholdt store feil eller ikke eksisterte.

Det mest alvorlige er ikke at kunstig intelligens ble brukt. KI er et verktøy mange nå prøver å finne gode måter å bruke på. Det alvorlige er at dette skjer i en sak som allerede er under sterk debatt, og hvor kommunen tidligere har fått kritikk for mangelfulle vurderinger.

Når vurderingene først blir sendt tilbake med beskjed om å gjøre et grundigere arbeid, og dokumentet som kommer tilbake inneholder feilaktige eller oppdiktede forskningskilder, svekker det tilliten til hele prosessen.

Kommunen sier at de falske kildene ikke har påvirket vurderingene.

Men da må det være lov å spørre:

Hvorfor var de da med?

Hva var hensikten med å vise til forskning som kommunen ikke selv hadde kontrollert godt nok?

Og hvordan kan innbyggerne ha tillit til konklusjonene dersom kildegrunnlaget ikke er kvalitetssikret?

Jeg tror ikke innbyggerne forventer en feilfri prosess. Men vi må kunne forvente at beslutninger med så store konsekvenser for barn, familier og lokalsamfunn bygger på grundige vurderinger, reelle kilder og et åpent beslutningsgrunnlag.

Nå ligger ansvaret hos politikerne.

De må være sitt ansvar bevisst før de sender en så omfattende sak videre på høring. Hvis beslutningsgrunnlaget ikke er godt nok, må saken ikke skyves videre. Da må den stoppes, ryddes opp i og kvalitetssikres først.