I debatten om overforbruk i helse og omsorg blir økt grunnbemanning ofte fremstilt som noe kommunen ikke har råd til.

Økt grunnbemanning – utgift eller sunn økonomi?

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Jeg mener det er på tide å stille spørsmålet motsatt:

Har vi råd til å la være?

For når grunnbemanningen blir for lav, forsvinner ikke behovene. De kommer tilbake som overtid, ekstravakter, innleie, høyt sykefravær og stadig mer press på ansatte. Det som ser billig ut på papiret, kan i realiteten bli langt dyrere i drift.

Flere kommuner har sett nettopp dette.

I Averøy valgte man å øke grunnbemanningen i omsorgstjenesten etter å ha sett på faktisk fravær og reelt vikarbehov. Resultatet var kraftig reduksjon i sykefravær og sterkt redusert behov for vikarbruk. Kommunens erfaring var enkel: Det kostet mindre å bygge robuste tjenester enn å drive konstant brannslukking.

Også i Kristiansund rapporterte et sykehjem om rundt 50 prosent reduksjon i sykefravær etter økt grunnbemanning. Mer stabile turnuser ga mindre belastning på ansatte og bedre kontinuitet i tjenestene.

Poenget er ikke at økt grunnbemanning automatisk løser alle utfordringer. Men det blir for enkelt når administrasjonen avviser dette med at det er «for dyrt», uten samtidig å regne på hva dagens situasjon faktisk koster oss.

Hvis resultatet av for lav grunnbemanning er mer overtid, mer innleie, høyere sykefravær og stadig mer merforbruk, da må vi tørre å stille spørsmålet:

Er det egentlig grunnbemanningen som er for dyr – eller er det underbemanningen?

Før vi avviser tiltak som kan gi mer stabile tjenester og bedre økonomi over tid, bør vi i det minste være villige til å regne på totalbildet – ikke bare lønnslinja i budsjettet

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal