Jeg kjente hårene reise seg da dere kom tuslende mot meg
For noen uker siden slutta kanskje hundrevis av damer å løpe i Lillestrøm. Onsdag tror jeg mange atter snørte joggeskoene.
En torsdag morgen i april frøs mange av Lillestrøms damer til etter en ubehagelig opplevelse langs Flomvollen. En kvinne ble overfalt på joggetur i lysningen på det som skulle være dagens friminutt.
Samme dag bestemte vi i Romerikes Blad oss for å arrangere et løp hvor vi sammen tok byen tilbake. Vi kjente på en akutt trang til å handle, og spede planer ekspanderte i rekordfart. Med både kvinnenettverket Morild, Nova spektrum og Romerike sparebank med på laget, tok det ikke lang tid før vi markedsførte løpet #tabyentilbake 13. mai.
Det var noe med blikkene deres
Vi trodde vi tok kraftig i da vi trykket opp 300 T-skjorter,
Sjokket var derfor stort da de oppdaterte påmeldingstallene viste 533 noen timer før start for to dager siden.
Og en ting er påmeldte svart på hvitt. En annen ting var når dere, leserne våre, kom tuslende mot Nebbursvollen i god tid før startskuddet gikk. Det var da hårene reiste seg på armene mine, og jeg tror også øynene var litt fuktige på et tidspunkt.
– Jeg kunne ikke bli tatt i spurten
Vi delte ut rosa trøyer, til både kvinner og menn, og fikk fantastiske tilbakemeldinger i retur.
Det var noe med blikkene deres. En blanding av alvor, trass og en stille enighet om at «dette finner vi oss pokker ikke i».
Dere takket oss for initiativet og jeg glemmer ikke dama som sa til meg; var det ett løp jeg skulle melde meg på i år, så var det dette.
Hun løp ikke for å sette personlig rekord. Hun løp for retten til å slippe å se seg over skulderen.
De som løp i motsatt retning
Jeg la også merke til noe annet, kanskje noe enda viktigere, denne ettermiddagen. Det var kvinnene jeg observerte i motsatt retning, de som løp alene inn i skogholtet forbi Nebbursvollen. Uten startnummer, uten heiagjeng, men med en rak rygg som beviste at stien der borte fortsatt er deres og at byen tilhører dem.
Da vi kom oss av gårde sto det menn langs løypa og heia, og det betød nok mer enn dere aner. Det var ikke bare en bagatell at dere faktisk møtte opp, men det viste oss at trygghet i det offentlige rom ikke er et «kvinneprosjekt», men et felles ansvar.
Denne kvelden handlet om så mye mer enn melkesyre og pulsklokke. Det var mer en manifestasjon. Vi tok ikke bare byen tilbake for en kveld, men minnet hverandre på at frykten aldri skal få definere hvor vi planter joggeskoene våre.
Reels i sak