Herold

Til bunns med Guy Ritchie.

Guy Ritchie beundrer rikdom.

Han begjærer tingene du kan kjøpe for penger: Skjorter i silke, sigarer fra Cuba, våpen, kjøretøy (båter, biler, motorsykler, rib-er, ATV-er, gyrokoptere),din egen øy med din egen private politistyrke.

Vi har å gjøre med en umoden 57-åring, og aldri før har duften fra gutterommet hans svidd så surt i nesen som i «In the Grey». Å se denne filmen er som å sitte fast i en loop av reklamefilmer for luksusvarer.

Briten ble kjent som en First Price-utgave av Quentin Tarantino rundt årtusenskiftet. «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» (1998) og «Snatch» (2000) kunne forlede en til å tro at vi hadde med et betydelig talent å gjøre. Inntil det ble klart at Ritchie så til de grader var stil fremfor innhold.

På 2010-tallet fikk han nå likevel anledning til å gå «full Hollywood» en stakket stund.«King Arthur: Legend of the Sword» (2017) og Disneys live action-nyinnspilling av «Aladdin» (2021) var kalkuner, dog, og snart var Ritchie tilbake på gamle gangsterfilm-jaktmarker med den overraskende velfungerende «The Gentlemen» (2019). Der har han oppholdt seg siden.

Med «In the Grey», en film han både har skrevet og regissert selv, akkurat som i gamle dager, grunnstøter han. Denne filmen er så tom, så full av ingenting, at jeg er usikker på om den fortjener å bli kalt en film i det hele tatt.

Advokaten Sophia (Eiza González) jobber i tittelens «gråsoner». Idet «In the Grey» begynner er hun i ferd med å sette opp en sinnrikt koordinert felle for superskurken Manny Salazar (Carlos Bardem), som har skrudd et investeringsfond i New York for én milliard dollar.

Til å hjelpe seg med praktiske oppgaver på bakken, les: med voldelige operasjoner på øya kjeltringen disponerer, har hun de to mannlige mannekengene Bronco (Jake Gyllenhaal) og Sid (Henry Cavhill).

De tre har jobbet sammen i en årrekke, får vi vite. Nå er de opptatt med å kartlegge alle eventualiteter og potensielle farer ved å erte på seg en så mektig fiende som Salazar. Underveis vil de bli dolket i ryggen. Sophia og gutta hennes jobber ikke bare for å ta ned en banditt. De jobber sannelig for en gjeng banditter også.

Ritchies manus er lite annet enn en serie unnskyldninger for å henfalle til de velprøvde, nå 30 år gamle favoritt-triksene hans: Montasje-sekvensen, fortellerstemmen, teksten på lerretet som skal innprente oss det fortellerstemmen unnlater å fortelle, hoppene frem og tilbake på tidslinjen som han håper at skal gi filmen energi.

Det er et problem at han legger mer krefter i å fortelle oss om en negroni-oppskrift enn han gjør i å koreografere gode actionsekvenser og tegne mennesker det er mulig, eller ønskelig, å engasjere seg i.

Effekten er at når spenningen skal utløses – vel, da sitter vi og lurer på hvorfor i alle dager vi skal bry oss om disse folkene vi overhodet ikke kjenner.

I den grad stumpene blir reddet, er det Rosamund Pike og spesielt Fishers Stevens som Salazars sleipe advokat som står for bedriften. González og Cavill spiller i praksis to utstillingsdukker: Én vakker bimbo og én vakker himbo. Jake Gyllenhaal, én gang ansett som et talent å regne med, sover seg gjennom filmen. Dette lover virkelig ikke godt for den videre karrieren hans.

Vår egen Kristofer Hivju, som kjeltringens assistent/livvakt/hitman,får ikke sagt stort, stakkars. Men han er relativt god til å grynte.

Det mest interessante med filmen, er lanseringen av den. Den er kalkulert lagt opp for at «In the Grey» skal pådra seg minst mulig oppmerksomhet på forhånd.

Håpet er at den skal spille inn mest mulig penger i løpet av de første par dagene. Før de dårlige kritikkene renner inn og jungeltelegrafen på Reddit går varm om hvor elendig den er.

«In the Grey» kommer under alle omstendigheter til å lide en rask død på kino. Det vil være helt fortjent.