Herold

Gunnar Nordby (1942-2026): Bak den nokså røffe fasaden som offentligheten og mange i Aftenposten så mest til, banket det et stort, varmt og følsomt hjerte.

Det var trist å høre at Gunnar har gått bort. Som klubbleder i Aftenpostens Redaksjonsklubb gjennom ti år, fikk jeg etter hvert god kontakt med den mektige og hardtslående formannen i Aftenpostens Grafiske Klubb.

Min forgjenger Arild Rygnestad inviterte til middag på Håndverkeren for at jeg kunne hilse på Gunnar, som jeg kjente kun av mindre smigrende og offentlig omtale fra før av.

– Nå har jeg som retts- og kriminalreporter møtt mange spesielle mennesker, og har aldri hatt noe problem med det. Så da skal sikkert ikke vi få noen store problemer heller, sa jeg, kanskje noe tvilsomt inviterende.

AGK hadde gjennom urimelige avgjørelser i Arbeidsretten stor makt, som Gunnar ikke ett øyeblikk nølte med å bruke i en fagforening hadde tett samhold og stor styrke.

– Journalistikk er ikke noe fag, alle kan jo lese og skrive, sa han og stemplet redaksjonsklubben som en selskapsklubb. Noen år senere sa han likevel at også redaksjonsklubben var en fagforening, slett ingen liten gest fra Gunnars side. Typografer og journalister var jo i mange år som «hund og katt».

Etter at Aftenposten flyttet til Postgirobygget, fikk klubbkontorene plass ved siden av hverandre og vi hadde daglig og tett kontakt i mange år, også på reiser og i mange møter.

Mange hadde og har nok sterke meninger mot Gunnar og hans bruk av rå makt for å bedre forholdene for sine medlemmer. Mye kan nok sies om dét. Men det er naturlig her å fokusere på det positive og menneskelige.

Jeg lærte å kjenne Gunnar også som et svært sosialt og følsomt menneske. At han også kunne bli knallrød av sinne og lire av seg svært sterke ord, uttrykk og argumenter, særlig når administrerende direktør Olav Mugaas satt like illrød i ansiktet på den andre siden av bordet, det hadde egentlig fortjent et større «publikum».

AGKs klubbkontor med Gunnar bak skrivebordet var også et stort sosialkontor.

Det var et stadig tråkk ut og inn, hvor store og små problemer ble løst på løpende bånd. Like tydelig som han var overfor medlemmer som våget å vingle i forhold til den bestemte «linje», like medfølende og omsorgsfull var han overfor medlemmer som hadde problemer, enten det var på jobben eller privat.

Bak den nokså røffe fasaden som offentligheten og mange i Aftenposten så mest til, banket det et stort, varmt og følsomt hjerte. Som mange av medlemmene opplevde og tydeligvis ikke har glemt. Av og til kunne det der bak lukket dør også renne en tåre fra Gunnar. Medlemmenes ve og vel hadde første prioritet, men han var også sterkt opptatt av Aftenpostens og Schibsteds beste, selv om det nok ikke var åpenbart for alle og enhver.

Han var også sterkt opptatt av Aftenpostens og Schibsteds beste, selv om det nok ikke var åpenbart for alle og enhver.

Gunnar møtte i styre og stell noen av Norges rikeste og mektigste mennesker, og han hadde et spesielt og fargerikt forhold til hovedeier og styreformann Tinius.

Det kunne vært skrevet en bok om Gunnar, et av de mest fargerike, sosiale og følsomme mennesker jeg har møtt. Om kontakten den første tiden bestod av mye krangling og kjefting – begge veier – ble det etter hvert et tillitsfullt samarbeid. Han hadde ikke akkurat gått på «diplomatskolen», og var helt enig når jeg påpekte det.

De store endringer på grunn av internett og annet, samt eiernes stadige fokus og krav om overskudd, førte til et felles mål: å unngå oppsigelser. I min tid var det fire slike kritiske innsparingsrunder. I sene og også nattlige samtaler søkte vi etter løsninger, hvor Gunnar var kreativ, fleksibel og opptatt av samarbeid med de andre klubbene, delvis også med ledelsen. Noen ganger helt på «overtid».

Å være klubbleder spesielt i slike tider kan være en ensom og krevende jobb døgnet rundt, som det kan være vanskelig for andre å sette seg inn. Her var Gunnar en stor støtte på det menneskelige plan, helt uavhengig av stor faglig uenighet.

Når Gunnar nå har gått bort, tas det også farvel med en av Norges mektigste og fargerike fagforeningsledere.

Men også med et mykt menneske bak den harde fasaden, som elsket og respekterte sin kone og familien mer enn noen. Og ikke minst, så på sin gjerning som formann for medlemmene, typografer, trykkere og etter hvert andre, som et stort kall. Det har vært en glede å bli kjent med og få samarbeide med Gunnar i gode og dårlige tider.

Det var aldri kjedelig.

Han var en fin fyr.

Hvil i fred, Gunnar.

***

Håkon Letvik er tidligere leder i Aftenpostens Redaksjonsklubb. Han var også leder av Schibsteds konsernråd og varamann i Schibsteds konsernstyre i 10 år