Herold

Hva er 17. mai for meg?

Nordlig regnbue vignetten

Da jeg åpnet øyene mine, men var ikke helt våken ennå, følte jeg at hjerte mitt banker litt fortere. Er jeg forelsket igjen? Jeg åpnet vinduet … hele verden var full av kjærlighet!

1. mai, veit du.

Det er rart, men det er sant! Jeg er ikke etnisk norsk!

Til tross for at jeg er forelsket i Norge, til tross for at jeg har en fin jobb, til tross for at jeg har norske venner og til tross for at jeg går på ski, jeg er ikke norsk egentlig.

Jeg er ikke norsk, men jeg har norsk statsborgerskap. Og hva er 17.mai for meg? Er 17. mai bare en dag med rød farge på kalenderen? Eller kanskje er 17. mai bare en dag vi ikke jobber. Kanskje 17.mai er en stor mulighet å være i sentrum og treffe venner og si «Gratulerer med dagen!?»

Som forelska

Jeg husker godt de første 17. mai-feiringene i Norge. Fra den dagen jeg kom til Norge hørte jeg «syttende mai», «syttende mai». Jeg visste ikke hva det var. Men jeg tenkte at nordmenn venter på syttende mai slik forelskede venter på kjæresten sin, slik lottogale venter på å vinne 100 millioner kroner og hvordan jødene venter på Messias.

I begynnelsen av mai begynte merkelige ting å skje. Ungdommer kledde seg som uteliggere, de drakk alkohol, og bråkte mye. Akkurat som uteliggere i Russland. De kalte seg også «russ».

Tidlig på 17. mai kledde jeg på meg mine fineste klær og løp ut. Jeg hadde ikke spist. Hvem spiser hvis man er invitert til et stort gilde? Med en gang merket jeg at det skulle skje noen viktig. Byen var pyntet, og så ut som en vakker brud. Overalt vaiet norske flagg.

Alle dro til sentrum. Akkurat der skal et av gildene være, tenkte jeg. Men det luktet ikke mat…

– Hva venter vi på, spurte jeg.

– Vi venter på toget, sa en nordmann.

Aha! Spanderingen skal være i naturen, tenkte jeg. Ikke så verst egentlig!

Uten vodka?

Plutselig buldret det. Jeg skvatt! Det var et så høyt brak at jeg minst trodde at kanskje var det Sverige som angrep, for å erobre Norge igjen. Men jeg merket at nordmenn fortsatte å glede seg.

Takk skjebne, det var bare en salutt.

Jeg merket at alle begynte å stå i kø. Jeg trodde at det var kø for å få plass på toget. Vi innvandrere tok også plass i køen. Vi gikk og ropte «Hipp, hipp hore, hipp hore, Norge er bra!».

Men en av nordmennene sa at vi må rope «Hurra, istedenfor hora, fordi hore betyr helt annerledes ting. Da vi fikk vite hva vi ropte, ble jeg sjokkert. Tenk bare, nesten samme ord, men så stor forskjell!!!!

Aldri i livet mitt har jeg sett en lengre kø. Til og med i Sovjet hadde vi kortere kø, veit du. Jeg merket at nordmenn gikk i kolonne, men vi innvandrerne gikk hvor som helst.

Men snart merket jeg at køen ikke gikk til togstasjonen, nei da, vi gikk rundt i byen. Etter en stund kom vi til torget hvor en eller tre nordmenn tok ordet. Etterpå sang alle og så gikk alle hjem! Plutselig merket jeg at torget var tomt! Bare dette? Uten spandering? Uten gilde? Uten vodka?

Aldri i livet mitt har jeg blitt så skuffet. Men aldri har jeg sett så mye fint som på syttende mai!

Norge ga meg vinger!

Dette overlevde jeg for mer enn 21-23 år siden. Men på den siste 17. mai hadde jeg helt annerledes følelser.

Kunne jeg drømme om at en dag kom Norges nasjonaldag til å bli høytid meg? Det er umulig å tro på, men det er sant; da jeg kom til Norge var jeg deprimert og spiste masse medisiner. Og til tross for at det var det juni og solen skinte på himmelen, følte jeg meg kald innvendig. Norge var et ukjent og et fremmed land for meg. Jeg tenkte at hvis jeg skal dø her, ingen skal merke det.

Men Norge behandlet sårene mine. Enda mer; Norge ga meg vinger! Akkurat her i Norge startet jeg et nytt liv, som er fullt av trygghet og glede.

I Armenia kunne jeg være redaktør for en stor avis, her i Norge jeg er redaktør for Nordlig Regnbue. Men jobben min gir meg så mye glede!

I Norge giftet jeg meg en gang til og fikk barn i moden alder.

Er Norge mitt hjemland?

For å forstå hva 17. mai betyr for meg må jeg først og fremst avklare; er Norge hjemlandet mitt?

Kjære norske, Norge er deres hjemland, men Norge er også allerede mitt hjemland

Ingen feirer sin nasjonaldag med så stor entusiasme som vi – norske.

På fortauer hilste befolkningen oss. Aldri i mitt liv hadde jeg sett så mange vakre, glade og lykkelige mennesker. Aldri i livet mitt var jeg så stolt over at jeg er en del av et så organisert og tolerant samfunn!

Jeg er så glad for at barna mine vokser opp i et slikt vakkert og trygt land.

Jeg er allerede nesten norsk, veit du - jeg går på ski, jeg er handball- og fotballsupporter, jeg fisker og jeg sykler. Som en ekte nordmenn snakker jeg om været og som ekte norske drar jeg til Kanariøyene på ferie.

Jeg er helt sikker, kjære norske, Norge er deres hjemland. Men Norge er også allerede mitt hjemland.

Gratulerer med dagen!!! Hipp, hipp hurra, Norge er ikke så verst!!!

PS: En gang i året forveksler englene Norge med Paradis. Stakkars engler! Jeg forstår dem godt, det er ikke så lett å finne noen forskjell mellom Norge og Paradis på denne dagen. Alle er i godt humør, alle har på seg fine, fargerike klær, nesten alle spiser is, overalt lyder fin musikk og i tillegg er butikkene stengt!