Herold

Vi bor jo i Norge og 17. mai er Norges bursdag, tenkte vi. Er det ikke uhøflig å være bare hjemme, og ikke si gratulerer?

Nordlig regnbue vignetten

Det var mai-tiden i 1990, og jeg satt i stua og var sur på meg selv. Etter snart et halvt år hadde jeg ikke lært norsk. «Hva har jeg lært helt til nå?» spurte jeg meg selv. Hva er viktige å lære først når man er ny i et land? Jeg skrev ned en liste. Språk var det første, men som sagt, jeg var ikke enige i at bare språk er nok. For å greie seg i et nytt land, man må vite mer om kultur og levesett. Også en del ting som …

Plutselig eksploderte noe i min hage, trodde jeg, og vinduene ristet. «Hva? Er det mulig!” spurte jeg meg selv. Før jeg fikk samlet meg, kom en smell til. Hva er det? Er det krig her også. Jeg husket den lyden godt. Mitt land var flere år i krig. Iran og Irak-krigen varte i åtte år. Jeg var veldig ung da krigen startet. Det var flyangrep og lyd av alarm som betydde at vi måtte til kjelleren eller tilfluktsrommet. Hele landet var i frykt. På skolen fortalte læreren at hverdag ble en by eller fylke mistet.

«Alle måtte lære å bære våpen», bestemte staten. Vi var bare barn, men i skolegården satt vi og lærte hvordan et maskingevær åpnes og setes på plass. Forskjellen mellom MG3 og kalasjnikov lærte vi også, og hvordan man kaster en granat og «coktail molotov». I vår alder lærte vi å ofre livet. Mange barn deltok i kampen, og deres bidrag var bare å springe mot fiender og springe på miner for å åpne veien til soldatene.

Hvordan ser en fiende ut? Vi visste at de var fra nabolandet, men hvordan så de ut? Vi måtte hate dem for de angrep vårt land. Mange år senere i utlandet traff jeg mange fra nabolandet som vi var i krig med. Alle var hyggelige og vennlige, og når vi satt i en buss, kunne ingen se forskjellen mellom oss. Mange spør meg om jeg er fra Irak eller Iran. De ser akkurat ut som oss.

Hvem sa at vi er fiender? Vi var alle opptatt av samme ting. Faren i familien deres var like bekymret for sine barn som min far var for meg og jeg for mine barn. Krig er veldig stygt. Åtte år kriget vi mot naboen og en million ble drept, men jorda og elvene er fortsatt der. Jeg husker at min lærer fortalte et eventyr om to brødre som sloss om et jordbruk. Begge brødre sa at jorda var deres, og hvis jorda kunne snakke med dem, skulle den si: «Begge dere er mine.»

Jeg satt i stua og all den tiden med krig som jeg hadde opplevd, var foran mine øyne. Jeg så ut fra vinduet og ingen var på gata. Jeg kom ut fra leiligheten og så rundt meg. Ingen folk, men norske flagg var overalt. Jeg slo på tv-en, og på den tiden hadde vi bare NRK. På tv-en var det bare bilder av folk som gikk i tog med masse norske flagg. Og på nyhetene viste de samme bilder, men ingenting om bomben.

Senere fant jeg ut at det var nasjonaldagen, 17. mai. Og nordmenn feirer dagen med å eksplodere kanon. Selvfølgelig! Det er derfor vi har fri, tenkte jeg. Det gikk noen år og jeg så bare 17. maitoget på tv.

Jeg husker ikke hvilken 17. mai det var da noen få sa: «Kan ikke de utlendingene holde seg hjemme, bare den ene dagen!» Det norske samfunnet reagerte mot de som sa det. Det betydde at noen utlendinger ikke holdt seg hjemme, tenkte jeg. Det ga meg en idé, og jeg tok kontakt med en annen utlending. Vi visste ikke noe om andre kommuner, men vi visste at i Levanger var det ingen plass for utlendinger i 17. mai-toget. Vi spurte hverandre: ”Kan vi tenke oss å delta? Er det lov?”

Vi bor jo i Norge og 17. mai er Norges bursdag, tenkte vi. Er det ikke uhøflig å være bare hjemme, og ikke si gratulerer?

Vi gikk til flyktningkonsulenten og stilte våre spørsmål. ”Ja, der er lov å delta. Ja, det er høflig og nødvendig å si gratulerer. Ja, det er mulig? .Ja.....”

1. mai 1995: For første gang fikk det internasjonale miljøet en plass i borgertoget i Levanger. Vi gikk under en plakat der det sto kort og greit: GRATULERER NORGE. Vi hadde med norske flagg og mange bekymringer. Vi var spente, jeg var litt redd også. Hvordan ville vi bli mottatt av borgerne?

Hvor mange ville møte opp, spurte jeg meg selv hele tiden, men alt gikk bra. Barna fikk is, og jeg tenkte at sånn må det være. Barn må ikke lære å bære våpen. De må lærer å elske og være glade.