Herold

Både Norges Bondelag og Bonde- og Småbrukarlaget har i årets krav til jordbruksforhandlingen vært svært tydelige på at produksjonene med lavest inntekt skulle løftes og at bonden skal jevnstiltes inntektsmessig med resten av befolkningen innen 2027.

Produksjonene med lavest lønnsomhet er i dag ammeku og sau. Men her svikter tilbudet ifra staten totalt. I stedet for inntektsjevnstilling, øker forskjellene mellom de ulike produksjonene i landbruket. I tilbudet fra staten vil det nå for referanse-brukene skille med over 1 million mellom ammeku og kylling.

Uforsvarlig

Det er betenkelig at staten ikke ser beredskaps-behovet og prioriterer de produksjonene som har størst norsk- andel av fôret. 97 % av fôret til en ammeku er basert på norske råvarer, og 93 prosent av fôr-rasjonen er gress og beite.

De gressbasert produksjonene er avgjørende for sjølforsyninga, beredskap og landbruk over hele landet. Det staten i tilbudet gjør, er å foreslå en styrking i produksjonen av fjørfe-kjøtt som igjen gir behov for økt import av kraftfôr.

Dette synes vi er svært uforsvarlig av staten å gjøre, spesielt når vi ser hvor fort ting snur i verden med f.eks. krig og påfølgende begrensede muligheter for import.

Ikke nok mat

Ved inngangen til 2025 var det 5.000 tonn storfekjøtt på fryselager i Norge. I dag er situasjonen stikk motsatt. Fra å ha stort overskudd til å nå måtte importere ca. 18.000 tonn storfekjøtt i 2026, som årets prognoser viser.

Underskuddet som er ventet i 2026 vil tilsvare cirka 60 000 storfeslakt. Dette er verdier som kunne vært produsert i Norge, på norske ressurser og gitt norske arbeidsplasser både i landbruket og i foredlingsindustrien. Det hadde samtidig gitt storfekjøtt med lavere klimagassutslipp, beitende dyr spredt over hele landet og kjøtt som etterspørres av den norske befolkning.

I stedet er sjølforsyning i Norge nå under 40 prosent. Det vil si at ved krig eller en krisesituasjon vil over 60 prosent av befolkningen ikke kunne få nok mat. Dette er skremmende at staten ikke tar dette innover seg.

Bildet under viser man avstand mellom krav og tilbud. Her er det størst avstand for de gressbasert produksjonene

Sosial dumping

Her på gården driver vi med ammeku og oppfôring av storfe til slakt. Vi bygde nytt fjøs i 2023 og satset på å kunne leve av dette på sikt. Med 44 kalvinger ifra januar til mars og oppfôring av okser og kviger, har vi totalt ca. 130 storfe. Dette burde etter mitt syn være stor nok til å kunne leve av. Dette utgjør nesten to årsverk, og gir følgelig mer enn nok å gjøre. Men for å få økonomien til å gå rundt, må jeg jobbe 80 prosent utenom. Kona jobber i tillegg 50 prosent utenom.

Med dette tilbudet fra statens tror jeg ikke vi kan forvente noe særlig rekruttering til de gress-baserte produksjonene ammeku og sau.

I statens tilbud til jordbruket tilbys ammeku-produsenter i deler av landet bare 278.700,- pr. årsverk. Dette tilbudet ville i andre næringer blitt kalt for sosial dumping og vært ulovlig.

Nå er forhandlingene i gang mellom staten og bonde-organisasjonene. Vi setter nå vår lit til at de klarer å forhandle fram en avtale som gir norske bønder inntektsmuligheter på lik linje med resten av befolkningen.

Norsk mat i en urolig tid